OJKOS (Orkester for jazzkomponister i Oslo) er et moderne, større jazzorkester med neste generasjon nyskapende musikalske stemmer fra Oslo-området. Det eldgamle greske ordet οἶκος har tre distinkte, men beslektede betydninger: familien, familiens eiendom og husholdet. På tilsvarende måte er OJKOS ikke bare et kollektiv av musikere, men også et miljø der medlemmene kan eksperimentere fritt og utvikle sitt kollektive musikalske vokabular sammen. Hver måned leder medlem ensemblet gjennom nyskrevet musikk før urfremføring av materialet på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo. Orkesteret består av 14 komponister og utøvere som deler musikalsk påvirkning så bredt som «thirde stream jazz», europeisk samtidsmusikk, norsk folkemusikk og nordisk jazz. Bandet er resultatet av et samarbeid mellom Østnorsk Jazzsenter, Nasjonal Jazzscene og en styringsgruppe på fem utøvere/komponister.
På «Mensa Rotunda» fremfører de komposisjoner av trombonisten Andreas Rotevatn kommer opprinnelig fra Nordfjordeid, nesten ute på spissen av Vestlandet. Men han har sin base i Oslo. Han har vært innom både pop, ska, elektronisk musikk og trad.jazz, men det føles som han har funnet sin rette plass i den jazzen OJKOS fremfører på denne og på platen «alea iacta est» som kom i 2019, en plate som er anmeldt HER.
Og det unge ensemblet består av ytterst kompetente musikere som fremfører Rotevatns komposisjoner på en strålende måte. Vi får utmerkede jazzkomposisjoner som spenner fra drivende storbandjazz i den europeiske klassen, via mer folkemusikkpregede låter til noe som nesten kan kalles popmusikk.
Og det starter elektronisk i «Safari Sundowner», men det går ikke lang tid før vi er inne i et nærmest afrikansk landskap som nesten kunne vært gjort av Chris McGregor Brotherhood of Breath. Men mer elektronisk og sfærisk, og med Henriette Eilertsens fine fløytespill som basis i mye av musikken.
Og slik fortsetter det gjennom «Drosa is real!», som er en utmerket storbandlåt i et personlig arrangement, og vi legger spesielt merke til Lyder Øvreås sin fine trompetsolo. «Ridderrast» er en fin komposisjon hvor Arne Martin Nybo får utfolde seg i en ettertenksom og fin solo, og «A Sackbut QAnon» starter med en fin brassy intro fra trombonene, før trompetene kommer inn og vi er godt inne i det som kan nærme seg folkemusikk. En spennende komposisjon, før vi får «Morning in Novgorod» med vibrafonisten Knut Kvifte Nesheim som melodifører. Dette er en komposisjon som får meg til å tenke på noen av de tidligste platene jeg hørte med Gary Burton, og er relativt moderne i «anslaget», før vi igjen får en litt folkemusikkaktig sekvens som minner om musikk som kommer østfra, særlig med Eilertsens fløytespill.
«Den etiopiske trekkspelar», indikerer at vi igjen skal tilbake til Afrika, og jo, mye i det rytmiske mønsteret høres afrikansk ut, men det er OJKOS sitt personlige preg som gjør at musikken blir spennende, og i «Einsemdi», får Eilertsen igjen føre an i en fin, lyrisk komposisjon, som nesten kunne vært en svensk folkemelodi som Jan Johansson og Georg Riedel har bearbeidet. Her er hele ensemblet på «tå hev» under Eilertsens fløytespill. Innimellom låter fløytespillet nesten som en koral av Bach, og med det litt tilbakeholdne ensemblet, blir dette en nydelig låt. Og når det hele toppes med Tina Lægreid Olsen litt sære bassklarinett, utvikler dette seg til å bli en utmerket låt i et ytterst spennende arrangement. Det startet som en ensomhet, men ender opp i full fest!
I «Fjordingen I» er muligens komponisten på hjemmebane i Nordfjord, hvor han sitter og betrakter fjordhestens kåte sprell i vårslippet. Fjordingen har nok vært sperret inne mesteparten av vinteren, og får nå virkelig boltre seg i den varme vårsolen. En sprelsk og fin låt som inneholder en del elektronikk som passer perfekt inn i det rytmiske, før det roer seg litt i B-delen, men fremdeles med hestevrinsk og vårlige sysler. Dette forsetter i «Fjordingen II», som tar den forrige låten videre, uten like sprelske fraspark, men fremdeles med våren i sjelen. Begge disse to komposisjonene er fine og har utmerkede arrangementer, og med både fint trompet- og trombonespill fra Richard Köster og Rotevatn, som tar låten enda nærmere Nordfjord. Og når hele «bølingen» slipper løs mot slutten låter dette tett, fritt og fint. Spennende!
Så avslutter de med «Lancelot & Guniver» hvor vi igjen får en fin trombonesolo fra komponisten, etter en litt kompleks åpning, hvor musikerne har vært helt framme på tuppa for å få med seg alt, noe de mestrer på aller beste måte, og tar oss med på en landing som like godt kunne vært gjort av en paraglider rett utenfor vinduene mine her oppe i den norske fjellheimen.
Dette er blitt nok en utmerket utgivelse fra OJKOS, hvor de beveger seg inn i flere, musikalske sjangere som hele veien ender opp i relativt heftig og utmerket storbandjazz i den europeiske elitedivisjonen. En del av musikken har fremdeles synlige røtter i noe av det Gil Evans gjorde med sitt Monday Night Big Band mot slutten, men Evans kom, av naturlige grunner, aldri på å blande inn like mye skandinaviske elementer i sine arrangementer som det Rotevatn på en perfekt måte gjør her.
OJKOS er et band bestående av relativt unge musikere, og hvis noen undret seg om Norge om noen år ville mangle dyktige jazzmusikere, så er det bare å høre på «Mensa Rotunda», for å bli overbevist om det motsatte. Her høres det ut som om det er musikere som har spilt denne musikken i hundre år som fremfører den. Og ikke bare er ensemblespillet suverent, men solistprestasjonene er også utmerkede. En solid energiinnsprøytning fra Oslo!
Jan Granlie
Henriette Eilertsen (fl), Camilla Hole (ss), Tina Lægreid Olsen (bcl, bs), Tancred Heyerdahl Husø (tp), Richard Köster (tp), Lyder Øvreås Røed (tp), Magnus Murphy Joelson (tb), Andreas Rotevatn (tb, FX), Johannes Fosse Solvang (tb), Arne Martin Nybo (g), Mike McCormick (g), Kristoffer Fossheim Håvik (Fender Rhodes, synth), Alexander Hoholm (b), Knut Kvifte Nesheim (vib), Eivind Helgerød (dr)
