Jeg var ikke kjent med Okuden Quartet før denne innspillingen dukket opp. Kvartetten blir ledet av den polske multiinstrumentalisten Mat Walerian som spiller både altosaksofon, bassklarinett, sopranoklarinett og fløyte på dette albumet. Dette er hans fjerde album som bandleder på selskapet ESP-Disk, og han holder til New York, hvor albumet er spilt inn. Utover dette består bandet av noen av våre favoritter, pianisten Matthew Shipp, bassisten William Parker og trommeslageren Hamid Drake, som her har kommet sammen for å gi oss denne helakustiske, eventyraktige opplevelsen.
Dette er frijazz, men det er definitivt også post-bop. Det er langt fra kaotisk eller skranglete, til motsetning av mye annen frijazz som har en tendens til å bombardere sansene og prøver å presse så mye som overhodet mulig inn i lydbildet. Det er heller ikke for mye «somling» eller buktende «fjas»», som jeg tidvis synes en del utgivelser fra 20-tallet begir seg ut på. Med det sagt, bandet tar seg god tid med å finne ut hvor låtene skal, og jeg skimter at mye er spilt inn på én dag.
Den første låta, «The Forest Council» fungerer som en lang introduksjon til hva som skal komme. Min første reaksjon var over hvor gode de akustiske instrumentene høres ut. Det er krystallklar produksjon, som kommer godt fram både på stereohøyttalere og hodetelefoner.
Albumet åpner med en dunkende kontrabass som får det til å rumle i sofaen, og tålmodig, oppbyggende tromming. Sakte men sikkert blir vi eksponert for den truende bassklarinetten, som stadig gir en følelse av å være med i en David Lynch-film.
Etter introlåta kommer «Thelonious Forever», og det er vel ingen tvil om hvem denne tittelen er en hyllest til. Her kommer samspillet mellom musikerne virkelig i gang og de tar opp tempoet og utfordrer hverandre konstant. Pianoet lusker over rivende kontrabass, og plutselig får vi en artig trommesolo før vi blir overfalt med skarpladd altsaksofon. Vi er godt i gang på reisen som dette albumet er, og jeg er klar for neste del av eventyret!
Midt i albumet kommer vi til en slags suite, en trilogi av låter. Og for en som er spesielt glad i «spiritual jazz» er «Magic World Pt. 1-3» absolutt innbydende titler, spesielt med undertitlene «Study», «Work», «Life». Akkurat hva kvartetten prøver å fortelle er jeg fremdeles ikke sikker på, men dette segmentet er definitivt hvor albumet virkelig tar form.
Hadde albumet kun vært disse tre låtene hadde jeg anmeldt det minst like godt som jeg gjør hele denne pakka. I første del av suiten får vi igjen den brumlende klarinetten jeg liker så godt, pent kledd i skimrende cymbalspill. I andre del får vi det absolutt tøffeste klarinettriffet på albumet, tett fulgt av Hamid Drakes stødige kontroll på tempoet.
I andre halvdel får vi noen heidundrandes soloer fra samtlige musikere, og de får alle virkelig vist seg. I siste del, «Pt. 3 – Life», bringer de opp tempoet nok et hakk, kliner til med enda et barskt bassklarinettriff og en etterlengtet pianosolo, mens bass og trommer komplementerer hverandre perfekt i bakgrunnen. Her svinger det til slutt så godt at jeg faktisk glemmer at det er et frijazzalbum jeg hører på.
Lengden på albumet er et kapittel for seg selv. Det er til sammen åtte låter som ligger på mellom ca. 10 og 18 minutter, med total spilletid på 1 time og 55 minutter. Det er altså lov å spørre seg om man egentlig trenger en såpass stor dose, men jeg kjeda meg faktisk ikke et sekund. Det er heller ikke slik at det enkeltvis er noen av sporene som er dårlige eller mangler betydning, men det er ikke til å stikke under stol at det tidvis ikke er helt tydelig hvor låtene skal. Dette merker jeg spesielt på siste del av plata, for etter den råtøffe «Magic World»-suiten så bruker bandet god tid før de omsider finner veien tilbake til høytempo swing-modus, som dessverre fort dabber av igjen. I de tre siste låtene skulle jeg ønske de holdt tempoet oppe litt lenger, selv om det definitivt finnes en kompleksitet i dem som jeg ikke har fullstendig grep om helt ennå. Dette albumet, og spesielt siste del, trenger flere gjennomlyttinger for å komme til bunns i.
Selv har jeg ikke enda hørt Walerian’s forrige album som bandleder – «This Is Beautiful Because We Are Beautiful People» under gruppenavnet Toxic, men det havnet raskt inn i lyttelista etter denne positive overraskelsen. Det finnes også to live-album ESP-DISK, med han som bandleder i ESP-DISK-katalogen som jeg gleder meg til å sjekke ut.
Det er alt i alt et mystisk og flott album, godt komponerte låter, med artige toner og titler. Utover dette kunne jeg sikkert ha kommentert hvor kjipt jeg synes både tittelen på albumet og omslaget er, da begge på et eller annet vis minner meg om noe dårlig punk rock, men det kan jeg spare dere for. For dette er uansett et riktig så godt og fyldig album i fullstendig akustisk format, med upåklagelig produksjon og lydkvalitet!
Chris Risvik
Mat Walerian (as, bcl, scl, fl), Matthew Shipp (p), William Parker (b) Hamid Drake (dr)
