Når en forening eller et selskap fyller «runde» år, er det gjerne på plass med en jubileumsbok. Men oftest skjer det når man fyller 50, 100 eller enda høyere «runde» år. Dessuten skal foreningen eller selskapet gjerne være av en viss størrelse før man går til det skritt å lage en jubileumsbok.
Men det som startet som en «venneforening», men som har vokst seg adskillig større de senere årene, Oslo Jazz Circle, bestemte seg for å lage jubileumsbok da de for ikke lenge siden fylte 75 år.
Eller noe stort praktverk, slik vi ser fra flere av de store bedriftene eller selskapene får vi ikke fra «sørkern», som Oslo Jazz Circle heter på folkemunne. I «heftet» på 50 sider, har de allikevel klart å få plass til historien om de 75 årene på en lettlest og helt ok måte.
Det starter med forfatteren og jazzildsjelen Jan Erik Volds forord. Han søkte om medlemskap i «sørkern» den 23. oktober 1954, flere år før han, på grunn av for lav alder, i det hele tatt slapp inn på jazzklubb. Han gir en inspirerende inngang til «heftet», som gjør at vi får lyst til å lese videre.
Deretter følger første del, skrevet av Bjørn Stendahl, som omhandler årene 1949-2002, en periode hvor «sørkern» hadde et omstreifende liv i forskjellige møtelokaler, serveringssteder og private hjem. I mange av disse årene kan man nesten karakterisere «sørkern» som en vennegjeng som møttes for å gjette på jazz, avholde kåserier og diskutere jazzens liv, gjerne med steile fronter mellom tradisjonalistene og modernistene.
I 2003 fikk «sørkern» for første gang faste lokaler i plateforretningen og baren Bare Jazz i Grensen midt i Oslo sentrum. Her var det «møter» hver første tirsdag i måneden i 13 år, før de fikk innpass på Victoria – Nasjonal jazzscene, midt på «paradegaten» Karl Johans gate.
Etter at de fikk innpass på Victoria, har foreningen vokst, og kan i dag presentere foredrag, gjerne kombinert med konserter eller andre lyd- og bildeinnslag, hvor temaer innenfor jazzen belyses.
Ved å lese boken, hvor mange av temaene er nevnt, særlig fra perioden på Bare Jazz og Victoria, kan man, mellom linjene, ane en viss diskusjon mellom stremedlemmene om i hvilken musikalsk retning programmet skulle ta. Med salt peanuts* sin medarbeider, Johan Hauknes, som den som kanskje ivrer mest for den «nyere» jazzen, mens andre i styret fremdeles vil holde seg til swing og mainstream. Men ser man programmet, i alle fall det som er tatt med i boken, under ett, så har «sørkern» på en god måte tatt for seg det historiske i den norske og internasjonale jazzen (særlig den skandinaviske) på en godkjent måte.
Boken er lettlest, jeg brukte vel ca. en time på å lese mag gjennom, oversiktlig og inneholder en rekke fine og historiske bilder, som jeg gjerne skulle sett at de brukte større plass på. Teksten er helt klart delt i to, hvor forfatteren av første del, Bjørn Stendahl, er opptatt av det rent historiske, er andredelen, forfattet av dagens formann i foreningen, Sverre Lunde, mer generell i sin omtale av den nyere historiien.
Om temaene og emnene som er blitt behandlet er rett, vet jeg ikke. Jeg bare legger merke til at mitt eneste bidrag som «foreleser» i «sørkern», den 31. mars 2009, har fått omtalen «Jazzen sett fra redaktørhulen», (det var i en periode hvor jeg var redaktør for tidsskriftet jazznytt) hvor mitt tema var plateselskapet ESP. Jeg håper det er den eneste feilen i oppramsingen, som ellers er interessant nok.
Ellers burde det kommet adskillig bedre fram hvem som har laget de fire platecoverne som preger forsiden. Man må lese seg fram til kapitlet «Plateprosjektet fra 2001» før man får vite at det er Jan Digerud som har laget de herlige illustrasjonene. Ellers er det litt for mye sprik mellom den historiske, petimeterske og detaljerte førstedelen fra Stendahl til Lundes «løsere» andredel. Her burde man (kanskje) ha jobbet mer med en felles «skrivestil» og en felles måte å jobbe på, som ville ha gagnet helheten. Kanskje burde man hatt en redaktør til å ta seg av dette. Men kjenner man de to skribentene godt, så vet man at å få de til å skrive om eller redigere, ville vært fånyttes.
Ellers gir jeg et stort pluss til oppramsingen av programmene til foreningen, som ikke kun er en oppramsing, men også en utfyllende presentasjon av hva de enkelte kveldene inneholdt.
Nå er det formelle jubileet gjennomført, dessverre omtrent samtidig som den ene forfatteren, Bjørn Stendahl, og en av de virkelige viktige bidragsyterne til klubben omtrent siden starten, jazzgeologen Jan Evensmo, forlot vår verden. Så får vi se om det kommer en skikkelig praktbok til 100 årsjubileet om 25 år.
Jan Granlie
