Østerdalsmusikk er et begrep i norsk jazz som har levd i mange år. I 1974 kom «førsteutgaven» på plate, på plateselskapet Mai, og bak innspillingen sto trompeteren, trommeslageren, bandlederen og pedagogen Torgrim Sollid.
Han vokste opp på Atna i Stor-Elvdal i Østerdalen, ikke langt fra svenskegrensa. Han startet sin musikalske karriere som trommeslager i Jan Garbareks kvartett (1962-63), før han tok utdannelse spesiallærer i musikkterapi i Mo i Rana, der han også spilte med saksofonisten Guttorm Guttormsens band. Senere flyttet han til Molde hvor han var en sterk stemme i det store jazzmiljøet i byen, både i det aktive klubblivet og som jazzbyråkrat.
I 1975 kom altså «Østerdalsmusikk» ut første gang. Da tok Sollid for seg musikk som var samlet inn av Ole Mørk Sandvik, som kom fra Norges største innsjø-øy, Helgøya i Mjøsa, ikke langt fra Hamar. I 1977,
I 1976 startet Sollid storbandet Søyr, med base i Trondheim, som han ledet gjennom en rekke morsomme og interessante prosjekter, utgivelser og konserter. Debutplata til Søyr (på MAI) kom i 1977, og var en naturlig fortsettelse av den første utgaven av Østerdalsmusikk. Han spilte også en periode med saksofonisten Warne Marsh, vokalisten Sidsel Endresen og bassisten Thomas Winther Andersen.
På begynnelsen av 80-tallet var han igjen tilbake i Molde, hvor han i hovedsak jobbet med Søyr, som spesiallærer i musikkterapi og som jazzbyråkrat. Etter det var han tilknyttet Jazzlinja (NTNU) i Trondheim, før han reiste til Oslo hvor han har jobbet som førsteamanuensis i jazztrompet-spill ved Norges musikkhøgskole. Sammen med gitaristen Knut Værnes har han også ledet Norsk jazzforums sommerkurs i jazzimprovisasjon i en lang rekke år.
Den første versjonen av «Østerdalsmusikk» innbefattet mange av de viktige musikerne innenfor den mer moderne delen av norsk jazz på tidlig 70-tall. Har fant man folk som Jan Garbarek, Lars Martin Thomassen, Jon-Pål Inderberg, Erling Aksdal, og Bjørn Alterhaug, for å nevne noen.
Men nå har man altså sjøsatt versjon to av «Østerdalsmusikk». Nye bandmedlemmer og ny musikk, men fortsatt med den østerdalske folkemusikken som basis.
Urpremieren for bandet var i 2012, og musikken som man finner på dette albumet er innspilt under en turné de gjorde i Norge og Sverige samme år.
Det starter med «Bruremarsj etter Martinius Helgesen i Sollids arrangement. Dette er den perfekte oppstart på hva man kan vente seg av innspillingen, med vakker vokal av Guro Gravem Johansen, i et tradisjonsbasert arrangement.
Deretter får vi «Halling etter Martinius Amundsen» i et gammelt arrangement gjort av Sollid sammen med saksofonisten Alf E. Kjellmann og pianisten Erling Aksdal, og som sto på settlista også ved tidligere utgaver av bandet. Her legger vi spesielt merke til Helge Liens flotte pianospill og Sigurd Holes bass-solo, sammen med de to vokalistene Guro Gravem Johansen og Margrete Nordmoen. Bass-soloen er med på å gjøre denne låta til en jazzlåt som swinger voldsomt, og låta beviser at musikerne som her utmerker seg, har et stort hjerte for tradisjonsmusikken i tillegg til at de har full kontroll på den nyere jazzen.
«Var det je, hæll va det du (Bråkar-Mari)» er neste. Her i et arrangement av gitaristen Tom S. Lund, som vi kjenner best fra brasiliansk musikk. Han gjør denne til en låt som nesten kunne vært skrevet av en med bakgrunn fra adskillig varmere og heftigere strøk enn de sydlige deler av Hedmark, hvor Lund har trått sine barnesko. Han er selv solist i denne låta, og det er overraskende hvor kort vei det er fra -30 grader i Østerdalen en vinterkveld til +30 grader på Copacabana eller innover der.
«Halling etter Sevat Bersvendsen» (for et navn!) er arrangert i bassisten Sigurd Hole, selv med sterke røtter i dalføret. Her åpner det med Jørn Halbakkens fiolin og Birger Mistereggens munnharpe og trommer, før saksofonisten Morten Halle (som også som 18 åring var med på debutplata til Søyr i 1977) kommer inn med en strålende sopransaksofonsolo. Både Halbakken og Mistereggen har et sterkt forhold til den norske folkemusikken, noe de absolutt viser i denne gamle hallingen.
«Bruremarsj etter Halvor Berget og Peder Nordberg» er også arrangert av Sigurd Hole. Her møter vi også Halbakkens fine fiolinspill i starten, før vi får en nydelig pianosolo av Helge Lien. Og alt er så utrolig vakkert.
«Halling etter Martinus Helgesen» husker vi fra førsteutgaven. I et arrangement av Sollid og med Tom S. Lund som gitarsolist, er dette blitt en oppdatering av låta som har fått en helt annen stemning og glød en den første versjonen. Nydelig! Nesten umerkelig beveger vi oss videre over til «Bånsull etter Martinius Amundsen» i et arrangement av Tom S. Lund, en neddempet gitarsnutt, hvor Lund virkelig er på hjemmebane. Her får han drodle rundt et eldgammelt tema, forandre det og ta det videre inn i vår tid.
«Bånsull etter Gudlaug Bjørneset» er arrangert av Sollid, og vi får nydelige solistbidrag fra vokalisten Margrete Nordmoen (vokalimprovisasjonen står Gravem Johansen for) og saksofonisten Morten Halle. Halle er en musiker som blir altfor lite eksponert i den norske jazzen nå om dagen. Tidligere var han en av de fremste utøvere på sitt instrument, men etter at det kom opp så mange rasende dyktige musikere fra de norske utdanningsinstitusjonene, ble på mange måter Halle glemt litt. Han var også med i 1977-utgaven av Søyr. Derfor er det en stor glede å høre han igjen her.
Her er vi mer inne i det eksperimentelle landskapet, noe Sollid dyrket i mange år i ensemblet Søyr.
I «Kulokk fra Ljørdalen» får vi igjen høre Halle og Nordmoen, i et løssluppent arrangement fra mange av musikerne. Dette er frijazz fra Østerdalen med røttene solid plantet i tradisjonsmusikken, mens musikerne leker seg rundt temaet, som i hovedsak blir framført av Nordmoens vokal.
«Bukkhornlåt etter Ole Eggen» er en velkjent låt i den norske tradisjonsmusikken, men jeg tror ikke det er mange som vet at den kommer fra Østerdalen. Her har Tom S. Lund laget et fint og litt snedig arrangement, hvor han selv og hele ensemblet figurerer som solister. Jeg blir sittende litt lamslått av denne låta. Det er bare så vakkert, og å gjøre en slik versjon av den gamle «sliteren» er ikke annet enn mesterlig. Her bidrar Helge Lien med en av de vakreste pianosoloer jeg kan huske å ha hørt på svært lang tid.
I «Bånsull etter Peder Gjermundsen Lien», møter vi ensemblets andre vokalist, Guro Gravem Johansen i et arrangement av Sollid. Gravem Johansens stemme passer perfekt inn i denne musikken. Det er noe spesielt med attacket til de som kan synge norske folkemusikk, og Gravem Johansen fikser dette på en fortreffelig måte.
«Polsbol» er folkemusikk slik folkemusikken fra Østerdalen skal spilles. Tre deler, med soloer av Jørn Halbakken og med trommeoverganger av Birger Mistereggens tam-tam-tromme. «Polsk etter Sæming og Guren Hole», arrangert av bassist Sigurd Hole, «Pols etter Martinus Amundsen» i tradisjonelt arrangement og «Polsk etter Martinius Helgesen» som blir framført temmelig tradisjonelt, men nydelig.
«Bruremarsj etter Martinus Helgesen» er arrangert av de gamle Østerdalsmusikerne Kjellmann, Aksdal og Sollid, og er en kort og fyndig, og ikke minst glad låt.
«Halling etter Martinius Helgesen» i arrangement av Sollid, er jazz slik vi vet at Sollid elsker det, og er en av hitlåtene fra innspillingen fra 1977. Her får vi soloinnslag av cellisten Sigrun Eng og Torgrim Sollid på trompet. Vi får også en morsom scatduell mellom Sollid og Lund, og da tar det helt av. Her får vi klare beviser på de to’s humor og spilleglede.
Det hele rundes av med «Polsk etter Martinius Helgesen (fripols)», hvor vi får soloer av Gravem Johanen, Sollid, Halle, Hole og Mistereggen, og på mange måter oppsummeres hele prosjektet i denne dansemelodien.
Mange vil kanskje være litt skeptiske til et slikt prosjekt, å tro at dette er enda en innspilling i det evinnelige Jan Johansson-landskapet, men det er det ikke. Det er heller ikke i nærheten av hva saksofonisten og bukkehornspilleren Karl Seglem (som er utgiver av dette mesterverket) holder på med i sine prosjekter. Musikken fra Østerdalen er veldig spesiell og veldig sangbar, noe dette ensemblet klarer å få fram på en strålende måte.
Som oppvokst ikke så langt unna opphavet til denne musikken, må jeg si at det hele tiden overrasker meg at musikken fra trauste Østerdalen kunne være såpass frisk og munter som den vi her får høre. Det er vanligere å si om hedmarkingen at han lever under mottoet: «Je kjæm hvis je itte somne!» Vi er litt trege, og bruker gjerne litt tid på å bestemme oss.
Torgrim Sollid sier selv om denne innspillingen: – Vi har delvis flytta inn i det gamle huset fra 1970-tallet, men revet noen vegger og bygd på noen rom, samt skifta ut mye av inventaret. Grunnmuren er beholdt, i form av stor respekt for det de gamle tradisjonsbærerne fortsatt har å fortelle oss.
Platen lanseres i dag, 16. januar, så det er ingenting som skulle være til hinder for at det er lange køer utenfor de få gjenværende platebutikkene, i alle fall i Norge, av folk som vil skaffe seg dette prakteksemplaret av en plateinnspilling. Festival-Norden må kjenne sin besøkelsestid og booke dette ensemblet for årets festivaler! Dette er ikke en oppfordring, men en ordre!
Jan Granlie
Torgrim Sollid (tp, dr, scat), Guro Gravem Johansen (v), Margrete Nordmoen (v), Jørn Halbakken (vio), Sigrun Eng (c), Morten Halle (s, fl), Tom Steinar Lund (g, scat), Helge Lien (p), Sigurd Hole (b), Birger Mistereggen (perc, munnharpe)
