Det danske bandet Otooto består av noen av Danmarks mest fremtredende unge musikere, som i denne sammenhengen blander jazztradisjonen og moderne indiepop i noe som blir omtalt som «homeshake meets the jazz messengers». Bandet består av Jonas Due (trompet og flygelhorn), Oilly Wallace (altsaksofon og fløyte), Calle Brickman (keyboards), Andreas Svendsen (trommer og perkusjon), og Matthias Petri (bass). Og på denne utgivelsen har de invitert med Sofie Birck på synthesizer, soundscapes, gitar og vokal på seks av de åtte låtene og Henrik Holst Hansen på shaker på åpningssporet.
Bandet har de senere årene vært fast inventar på både den danske og internasjonale jazzscenen siden debuten This Love Is For You kom i 2021. Deres nye utgivelse markerer et nytt kapittel på deres reise, «og reflekterer en modig, moden kunstnerisk visjon som lover å befeste deres plass som ledere i skandinavisk samtidsjazz», som det står å lese i presseteksten. «Vårt oppdrag er å reflektere det moderne samfunnet og gi lyd til dets vibrasjoner. Og gjennom denne lyden søker vi å overføre renhet, kjærlighet og glede», sier de selv. Her har de latt seg inspirere av 70-tallsrock og europeisk kirkemusikk, til de lydbildene vi kjenner fra Jean-Michel Jarre og Vangelis, og satt alt sammen til sin egen musikk.
Det har, de senere årene, vært interessant å følge den yngre delen av den danske jazzen, og sett dem i forhold til i hvilke retninger den svenske og norske (og også til dels den finske jazzen) beveger seg i. I Sverige og Norge (og til dels også i Finland) beveger man seg gjerne inn i den moderne og akustiske jazzen, og gjerne mot det frie og improen. Mens i Danmark, med noen svært hederlige unntak, beveger man seg mye mer i retning av det internasjonale og litt «glatte» landskapet, som vi gjerne forbinder med for eksempel utgivelser på det amerikanske selskapet CTI på 1980- og 90-tallet, hvor musikken på død og liv skulle legge seg tett på musikere som Jean-Michel Jarre, Vangelis med flere, som skulle fylle svære stadioner med synthbasert musikk jeg aldri har hatt den store sansen for.
Og Otooto er et band som glatt (bokstavelig talt) glir inn i med den største overbevisning. Dette er et band som består av utmerkede musikere, som jeg har hørt i andre, og, adskillig mer interessante sammenhenger enn her. For det vi får i løpet av de åtte sporene glir altfor lett forbi uten å feste seg et eneste sted på min rødslige kropp. Jo da, vi får fint spill fra Jonas Due innimellom, og Olly Wallace og Matthias Petri er alltid hyggelig å høre. Men å pakke musikken inn i synthesizere fra 1980- og 90-tallet, er ikke med på å gjøre den mer interessant. Riktignok finnes det positive elementer i de sekvensene hvor Sofie Birck medvirker på vokal, men ellers… ikke mye å «slå reven i taket for».
Kanskje er dette musikk som ungdommen vil ha. Men for oss som har hørt på mye forskjellig musikk siden 1960-tallet, og som rett og slett ble forbannet på den utmerkede produsenten Creed Taylor da han lanserte plateselskapet CTI, blir dette en opplevelse av et for lengst tilbakelagt stadie i livet, som vi ikke trenger å bli minnet på i 2024. Dessverre!
Jan Granlie
Jonas Due (trumpet, flugelhorn), Oilly Wallace (alto saxophone, flute), Calle Brickman (keyboards), Andreas Svendsen (drums, percussion), Matthias Petri (bass). Sofie Birck (synthesizer, soundscapes, guitar, vocal), Henrik Holst Hansen (shaker)
