Den italienske saksofonisten Roberrto Ottaviano er en av de få som har gitt livet sitt til sopransaksofonen. Den som kanskje, ved siden av Ottaviano, som satset kun på sopransaksofonen var Steve Lacy, som har gitt ut mer enn hundre egne album. Han gikk dessverre bort i 2004, men han har etterlatt seg hundrevis av utmerkede plater med superb jazz fremført på instrumentet, spesielt med et blikk til vendte mot Thelonious Monk. I løpet av sin levetid var han et av stjerneikonene innen moderne jazz, og senere i livet også en levende legende, som en seriøs og reflektert musiker, hvis uttrykk ofte også knyttet til andre kunstformer som kunstmaleri, dans, teater, kino, poesi og skjønnlitteratur. Og selsvsagt også kunsten til pianisten Thelonious Monk, hvis komposisjoner han gjentatte ganger tolket både i soloforestillinger og sammen med sitt ensemble. Steve Lacy levde sine sentrale år i Paris og var også den største grunnen til at Roberto Ottaviano (født i 1957) spesialiserte seg på sopransaksofonen.
På denne utgivelsen møter han to av Italias mest spennende jazzmusikere, nemlig bassisten Danilo Gallo, som her også spiller banjo og gitar, og trommeslageren og perkusjonisten Ferdinando Faraò. Vi får servert sju komposisjoner av Steve Lacy, tre som trioen har laget i fellesskap og en av Ottaviano og Gallo.
Sist vi hørte Ottaviano var med hans Eternal Love Quintet på Vossa Jazz, som også har vært å høre både på Umeå Jazz Festival og på Tampere Jazz Happening her i Norden. Men på trio blir dette noe annet, og mer «intimt», hvor Ottaviano kommer mer fram i lyset sammen med sine to utmerkede medmusikanter. Spillet til trioen kan tyde på et visst savn etter den utmerkede sopransaksofonisten, og alle tre leverer strålende spill på denne, men aldri som en kopi av Lacy, men i et mer moderne og nesten «skrikende» uttrykk.
Og de starter med Lacys «Esteem», som blant annet er å finne på Lacys duoplate Let’s Call This... Esteem, sammen med pianisten Mal Waldron. Her starter det med Ottaviano relativt høyt oppe i registeret, før de legger seg fint inn i et Lacy-landskap med et ytterst drivende og fint komp. Deretter følger Lacys «Deadline», som Lacy gjorde flere utgaver av, blant annet på platen med samme navn med pianisten Ulrich Gumpert, som kom i 1995. Dette er en ballade som tolkes nydelig av de tre. Og Gallos lydhøre og litt tunge bass-spill er med på å gjøre denne låten til en kreativ perle.
«Napping» er også skrevet av Lacy, og er å finne på utgivelsen The Gleam, utgitt i 2018 med Lacys sextett. Her lager de sin helt egen versjon, fri og freidig, og ytterst personlig, før de kommer til Lacys tema, som nesten like gjerne kunne vært gjort av Thelonious Monk, før vi får trioens «And The Sky Weeps», som vi må tolke som en hyllest til Lacy. Dette er også en ballade med nydelig og kreativt spill fra alle tre, med Ottaviano i front over nydelig bass-spill og lekent trommespill.
Deretter følger trioens «No One Flew Over The Cockoo’s Nest», som åpner med Gallos fabulerende bass og banjo, før de andre kommer inn og vi får nydelig spill fra alle tre, før vi får Lacys «Bone» koblet sammen med Strackneys gamle standard «These Foolish Things», hvor den første er relativt frisk i «pådraget» med gnistrende sopransaksofonspill over et hardt arbeidende komp, før de glir over i den gamle standarden. Faraò avleverer en fin trommesolo mellom de to låtene som binder de fint sammen, og Ottavianos sopransaksofon ligger langt der oppe i et frapperende spill. Og i standarden «snakker» han fint og kreativt før det velkjente temaet kommer inn, og vi kan roe ørene litt mens vi nyter det fine spillet i standarden, som like gjerne kunne vært gjort av Lacy «himself».
«The Owl» er gjort av Lacy, og er en av hans mest velkjente og fineste ballader, som blir utmerket tolket av de tre etter Ottavianos fine åpning. Gallo leverer strålende og syngende bass-spill over Faraòs løse og fine trommespill, mens Ottviano «leker» seg på toppen i denne strålende komposisjonen. Deretter før vi Ottaviano og Gallas «Hard Landing», en fin duolåt, før vi får trioens «Diamond Flock Accident», en mer drivende sak, hvor de går litt vekk fra Lacy, og Gallo boltrer seg på bass og gitar (i et slags Derek Bailey-landskap) over tøft trommespill.
Så avrunder de med to Lacy-komposisjoner. Først «Bound», som igjen høres litt «klagende» ut, på grunn av sopransaksofonspillet og den melankolske melodien, som fremføres fint av de tre, før vi får «Prospectus» som en fin avslutning, som stammer fra albumet med samme navn fra 1983 med Lacys sekstett pluss gjester. Dette er en nydelig avslutning på et fint album, hvor de tre hyller en av jazzhistoriens største sopransaksofonister. Og i denne avslutningslåten får vi igjen Lacys nære tilknytning til Thelonious Monk, selv om det rytmiske er «streitere» her enn på mange andre tolkninger av Monk. Det svinger utmerket hele veien, og som avslutning er dette en låt som sitter i hjernebarken lenge etter at musikker har stoppet.
Dette er blitt en utmerket utgivelse fra tre av Sør-Europas fineste jazzmusikere, og en plate som står seg svært godt, selv om man ikke kjenner så godt til Steve Lacys komposisjoner og plater. Så får vi håpe at ryktene om at Pedro Costa i Clean Feed er i ferd med å gi seg i selskapet er en ondsinnet løgn. For er det noe jazz-Europa trenger, så er det idealister som han, noe denne utgivelsen er et svært godt eksempel på.
Jan Granlie
Roberto Ottaviano (soprano saxophone), Roberto Gallo (double bass, banjo, guitar), Ferdinando Faraò (drums, percussion)
