Altsaksofonisten Johnny Hodges, var en innflytelsesrik og viktig musiker, blant annet i flere utgaver av Duke Ellingtons store orkester, men også på egen hånd. Han levde fra 25. juli 1907 til 11. mai 1970, og gjorde en haug egne innspillinger, mange med Ellington, både med hans storband og i mindre sammenhenger, hvor duoinnspillingen «Back to Back» fra 1959 er min favoritt. Ellers er han å finne på plater med Lawrence Brown, Coleman Hawkins, Billy Strayhorn, Billy Taylor og Clark Terry.
Owen Broder er en saksofonist som er bosatt i New York City. Han medvirker i en rekke musikalske sjangere, leder sine egne grupper og deltar i andres. Debutalbumet til hans American Roots Project, Heritage, ble rost opp i skyene av DownBeat, og hans kvintett, Cowboys & Frenchmen, har hatt flere amerikanske turneer og gjort suksess i internasjonale konkurranser inkludert DC JazzPRIX, Umbria Jazz Festivals Conad Competition og M-Prize. Gruppen har blitt kritikerrost for sine tre, tidligere innspillinger, inkludert en firestjerners anmeldelse fra DownBeat for deres 2017-utgivelse, Bluer Than You Think.
Nå har Broder valgt å hylle Johnny Hodges, som han, kanskje i likhet med meg, mener har fått for lite oppmerksomhet i jazzhistorien.
På platen samarbeider han med trompeteren Riley Mulherkar, pianisten Carmen Staaf, bassisten Barry Stephenson og trommeslageren Bryan Carter, og vi får ni komposisjoner, hvor jeg mener vi kan relatere alle til Hodges og hans medmusikere.
Og de starter med en fin versjon av «Royal Garden Blues», som får god behandling, før vi får «Viscount», «19 Carrots for Rabbit», «I’m Gonna Sit Right Down and Write Myself a Letter», «Digits», «Ballade for the Very Sad and Very Tired Loyus Eaters», «Take the A Train» og «Just a Memory», før de avslutter med «You Need to Rock». Og hele veien gjennom er dette Hodges musikk på en måte hvor det nesten er umulig å si at det ikke er Johnny Hodges som spiller sammen med noen av sine venner. Broder spiller strålende altsaksofon, akkurat så avslappet som vi husker fra Hodges mange innspillinger. Trompeteren Riley Mulherkar er en god trompetist som passer perfekt inn i sammenhengen, og Carmen Staafs pianospill er helt på plass. Det er vel egentlig bare Bryan Carters trommespill som ikke er fra den rette «perioden», men hvor litt nyere måter å spille på er innpasset på en fin måte.
Så kan man jo lure på hvor nødvendig en slik innspilling er, så lenge de fleste innspillingene med Hodges fremdeles er å få på plate, enten på CD eller gjenutgitt på LP. Når man ikke beveger seg en millimeter fra hvordan Hodges og hans venner spilte, så blir dette litt unødvendig, kanskje.
Men fint er det hele veien. Musikken er behagelig. Det er gode musikere, og lyden er bedre enn på platene med Hodges. En kopi, ja vel, men en veldig god kopi!
Jan Granlie
Owen Broder (as, bs), Riley Mulherkar (tp), Carmen Staaf (p), Barry Stephenson (b), Bryan Carter (dr)
