Jeg tror ikke trommeslageren Paal Nilssen-Love selv er klar over hvor mange plateinnspillinger han har vært med på opp gjennom årene. Jeg tror heller ikke han har oversikt over de innspillingene han har vært med på det siste året. For antallet er, for å si det enkelt, relativt uoversiktlig.
Vi har nå fått tilsendt tre av hans siste innspillinger, men vi lurer enda på hvorfor vi ikke har fått den seneste duoplata hans med Sten Sandell, men det skal vi komme tilbake til.
Først ute denne gangen er hans medvirkning i den hardtslående Stavanger-trioen Frode Gjerstad Trio. Deres seneste innspilling er gjort under en konsert den 11. desember i fjor i DOM Cultural Center i Moskva, og har fått tittelen «Russian Standards» (NOT TWO MW913-2). Her møter vi Paal i selskap med altsaksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad og bassisten Jon Rune Strøm i de to fritt improviserte låtene «Boris» og «Kirill», tilegnet de to «hjelperne» Kirill Polonsky og Boris Lulinsky.
Musikken er typisk for denne trioen. Gjerstad raser avgårde i det høye registeret med Nilssen-Love halsende etter, og med Strøm som den som prøver å holde de to andre litt nede. Etter hvert får Strøm viljen sin og det hele «lugnar ner sig», men uten at intensiteten avtar. Gjerstad har de senere årene utviklet sitt spill en hel del. Fremdeles er han er sterk talsmann for den fritt improviserte musikken, og han «peiser på» som om livet sto på spill, men jeg synes det er mer struktur over det han gjør nå i forhold til tidligere år, særlig i hans altsaksofonspill. Nilssen-Love er der han alltid har vært. Hele trommesettet får unngjelde hele tiden, og her gis det ikke ved dørene.
På «Spring Snow» (PNL Records PNL023) møter vi Nilssen-Love i samspill med den japanske (?) pianisten Masahiko Satoh fra en konsert i Shinjuku Pit Inn i Tokyo i mars i fjor. To låter, «Spring» og Snow». Selv om Nilssen-Love kjører på som vanlig, blir det mer struktur over det hele når han bare har en pianist å forholde seg til. Alt er fritt improvisert, og hvis denne musikken ikke er planlagt på forhånd, så må det være to musikere som kjenner hverandre godt som setter hverandre stevne. For her går alt som hånd i hanske. Som to siamesiske tvillinger utfordrer de hverandre og samspiller som om de ikke har gjort noe annet hele livet. Satoh har nok lyttet til en og annen innspilling med Cecil Taylor opp gjennom årene, for her får vi improvisasjoner som innimellom kan høres ut som gamle Taylor på en ytterst god dag. Nilssen-Love er som en Duracell-kanin som aldri hviler. Han kjører på med verdens største ører, og følger Satoh helt til målstreken. En aldeles herlig innspilling!
På tredjeplata, «The Cliff of Time» (PNL Records PNL022) møter vi Nilssen-Love i selskap med den japanske altsaksofonisten og klarinettisten Akira Sakata, den amerikanske cellisten Fred Lonberg-Holm og den norske gitaristen Ketil Gutvik. Plata er gjort i Hammersborg Studio i Oslo den 12. august i fjor, og gir i starten litt samme inntrykk som hos Gjerstad trioen. Kanskje spesielt fordi altsaksofonspillet til Sakata ikke er så ulikt den måten Gjerstad trakterer hornet på. Samtidig blir dette annerledes. Mest fordi Lonberg-Holm (en ytterst utradisjonell cellist i denne sammenhengen) og Gutvik legger sine energiske fingeravtrykk så ettertrykkelig på helhetsinntrykket.
Sakata er en skikkelig råtass på saksofonen. Hans energi er nesten elektrisk, i den forstand at vi innimellom må sjekke om spilleren tar fyr. For her går det unna så man nesten må regne det som toppidrett. Nilssen-Love er vi vant til at «fyrer den av» i hundre, men her blir han nok inspirert av den godeste japaneren, og avleverer noen mitraljøser som savner sidestykke. Og når både Gutvik og Lonberg-Holm er i skikkelig bråkehumør, så blir dette en vanvittig tøff blanding. Sakatas spill er ikke fritt på den måten at han bare kjører på uten mål og mening, men det er en tanke bak alt han gjør. Det virker som om ingenting er tilfeldig, selv om all musikken er fritt improvisert.
Disse platene er tre store maktdemonstrasjoner på noe av det trommeslageren Paal Nilssen-Love bruker energien sin på. At det trengs skjortevask etterpå, er hevet over enhver tvil, og at Nilssen-Love med disse tre innspillingene har markert seg som en av klodens mest energiske og beste trommeslagere, er med dette bevist. «Nilssen-Love for President», som Pat Metheny sa det!
Jan Granlie
