Den amerikanske saksofonisten Ken Vandermark og den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love er to «farande fanter», som er mer på turné enn de er hjemme. De har utgitt flere plater og gjort en rekke konserter sammen tidligere, både som duo og i større sammenhenger. Og i 2019 var de på tur til Japan, og det er fra den turneen vi nå får ikke mindre enn sju CDer. Her spiller de duo på den første platen tatt opp den 4. desember i Koen-Dori Classics i Tokyo, de spiller trio med pianisten Yuji Takahashi på den andre CDen, som er tatt opp samme sted, samme dag, Nilssen-Love møter pianistene Masahiko Satoh og Takahashi fra samme sted dagen etter (CD3), før vi får de tre pluss Vandermark samme sted, samme dag på CD4. Deretter får vi ett sett og CD5, med Nilssen-Love, Satoh og Vandermark. Så går turen videre til Jousenji Temple i Onomichi, datoen er den 17, desember, og på den sjette CDen møter de to sin gamle venn og «våpendrager», altsaksofonisten, klarinettisten og vokalisten Akira Sakata, før de avrunder turneen i Environment Øg i Osaka, den 22. desember hvor vi på den sjuende CDen møter de to igjen som duo, før de to satte seg på flyet og kom seg hjem til jul.
Det er alltid en fryd å høre energibunten fra Stavanger traktere trommene sammen med Vandermark. De to er som skapt for hverandre, og det er egentlig litt merkelig at de to ikke spiller enda mer sammen. Men nå har de nylig vært på tur til Japan igjen, så da kan vi vel forvente enda en boks med plater fra denne siste turneen. Første utgivelsen er allerede ute, en av konsertene i januar 2024 var utgitt som digital-utgivelse, nesten før Nilssen-Love hadde satt beina på Gardermoen igjen.
Innenfor den nyere jazzen er det en rekke musikere som kjennetegnes på grunn av energien i spillet. Men det er ikke mange som overgår Nilssen-Love i å drive utstrakte angrep av uante dimensjoner mot trommesettet. Her er det ikke hvileposisjon særlig mange sekunder i løpet av de neste sju timene med musikk. Riktignok har han en og annen «vanningspause», for han produserer noen liter med svette gjennom disse konsertene, og han må være en drøm for enhver fysioterapeut og kiropraktor, for her går det virkelig på helsa løs.
Vandermark er ikke like energisk, og det er bra for resultatet. For han er den, som kanskje mest, tvinger Nilssen-Love «i kne» innimellom, noe som gjør samarbeidet til en fryd for oss lyttere som ikke ønsker «fullt pes» fra start til mål. Han holder rett og slett den godeste «siddisen» litt i øra, men ikke mer enn at trommer og trommestikker får kjørt seg kraftig gjennom disse sju platene.
Ingen av låtene har fått tittel, men det er ikke så farlig. Her er det stor kunst fra start til mål, og fordelingen av «settene» er perfekt satt opp, med Nilssen-Love og Vandermark som duo på den første og siste CDen, og så inviterer de med gjestene på de andre. Så duoen rammer på mange måter inn hele prosjektet på en særdeles fin måte.
Å høre Nilssen-Love og Vandermark duo er alltid en fryd og glede. De er som siamesiske tvillinger. Og på grunn av Vandermarks skifter fra rå energi til det sarteste sarte, får vi en fin variasjon i spillet. Og egentlig hadde jeg vært mer enn fornøyd med den første og siste CDen med kun de to. De platene med de japanske gjestene blir nesten som en bonus. Men hvilken bonus det er blitt!
Og samarbeidet på andre CDen, med pianist Yuji Takahashi, er en frittgående plate hvor Takahashi nesten tar plassen til Cecil Taylor og leverer strålende pianospill som Vandermark og Nilssen-Love føyer seg godt inntil, nesten på gentlemen’s vis. Men ikke uten at de pusher pianisten til å yte sitt ypperste. Jeg føler at han bringer noe av den japanske frittgående musikken og kulturen inn i samspillet, og han avleverer noen strålende solier, samtidig som han raskt finner sin plass i trioen.
På den tredje platen har Vandermark fått seg en velfortjent pust i bakken, og vi får Nilssen-Love sammen med de to pianistene Takayashi og Masahiko Satoh. Jeg tror dette er første gangen jeg hører Nilssen-Love sammen med to pianister uten noe mer. Men noe mer er heller ikke nødvendig. Her er det det japanske «hold» som tar føringen fra start, og det virker nesten som om Nilssen-Love leter etter et punkt hvor han kan «kline til». Men herren fra Stavanger er en gentleman, og lar de to utfordre hverandre en stund, før han blander seg altfor mye inn i hva de to holder på med. Eller helst sitter han nok og lytter for å få med seg alle detaljene i pianoduellene. Noe som er forståelig, for dette er tøff, frittgående improvisasjon av høy kvalitet. De kommuniserer fint, mens nordmannen i selskapet kommer inn med innspill for så støtte den ene eller andre i «diskusjonen», eller begge to.
Og det er helt fantastisk triospill vi får være med på. «Samtalene» er velfunderte og det er nesten som å høre dialogen i en japansk film av Akira Kurosawa med en norsk viking som bisitter.
Så følger platen med de tre pluss Vandermark. Her er det blitt mer «balanse i regnskapet», hvor Vandermark fra start tar styringen over de to pianistene. Men hvor det jevner ut seg etter hvert. Nilssen-Love holder seg litt i bakgrunnen i store deler av dette settet (han måtte kanskje ut for å kjøpe seg ny t-skjorte, for den han har brukt til nå var bare å kaste). Hele veien er det utmerket samspill mellom de fire, særlig i de sekvensene hvor Vandermark spiller klarinett.
På den femte platen møter vi de to sammen med Satoh. Og vi får mer energi og hardtslående frijazz hvor Nilssen-Love er tilbake i godt slag. Disse fem første platene, som er innspilt i løpet av tre dager har hatt samme lydtekniker, Taishi Taruoka, som har gjort en glimrende jobb, og som muligens måtte ha krisepsykiatri og tung medisinering etter disse prøvelsene. For heller ikke den siste platen er spesielt preget av ballader og «smooth jazz». Her går det unna i svingene, og Satoh viser seg, også her, som en fremragende, kreativ og ytterst spennende pianist i det frie formatet. Men samtidig kan man nesten ane at han har hørt en del på Thelonious Monk og hans «etterkommere», med Misha Mengelberg og Alexander von Schlippenbach i spissen. Men bare tidvis. Han er mer enn nok sin egen herre, som Nilssen-Love og Vandermark kommuniserer perfekt med.
Så beveger de to seg videre til Onomichi og Juosenji temple for å møte den mest kjente jazzmusikeren innenfor den frittgående jazzen i Japan, Akira Sakata. Vi har hørt han med Nilssen-Love flere ganger tidligere, og han er den perfekte «våpendrager» til de to «vesterlendingene». Sist gang jeg hørte Sakata sammen med Nilssen-Love var i Osasalen på Vossajazz i 2022, hvor de spilte med den svenske bassisten Johan Bertling i trioen Arashi.
Her åpner det med Vandermark og Sakata, mens Nilssen-Love tørker svetten og skifter t-skjorte. Men han bruker ikke lang tid, for etter en kort intro dundrer han av gårde med køller på trommene, og vi er inne i kanskje den mest spennende delen av denne boksen. Vandermark og Sakata kommuniserer perfekt, og er temmelig like i stilen, selv om de spiller på henholdsvis tenorsaksofon/klarinett og altsaksofon/klarinett. Og her er det som om all energi skal tas ut. Og selv om det ikke er «tenna i tapeten» hele veien, er det en energi nok til å få strømprisene ned på godt, gammelt nivå, hadde man koblet de på nettet, i det de serverer. Fantastisk!
Så avslutter de turneen på duo, og vi får en fin avslutning som på mange måter oppsummering «ferieturen» til Japan. Utsøkt samspill mellom de to, og en verdig avslutning på en boks som virkelig krever sin mann og lytte seg gjennom mer enn en gang.
Men vi klarte det! Og nå er det bare å vente på neste «Japan»-boks fra de to og vennene deres fra «solens rike». For dette er blitt en massiv, energisk og grådig tøff boks som bør gis på blå resept til alle med milde depresjoner og følelse av dårlig karma.
Jan Granlie
Paal Nilssen-Love (drums, percussion), Ken Vandermark (tenor saxophone, Bb clarinet), Akira Sakata (voice, alto saxophone, Bb clarinet), Masahiko Satoh (piano), Yuji Takahashi (piano)
