I de senere årene har saksofonisten Mats Gustafsson og trommeslageren Paal Nilssen-Love holdt det gående, mer eller mindre kontinuerlig, med hvert sitt store ensemble. Gustafsson med Fire! Orchestra, og Nilssen-Love med Large Unit.
Så velger Nilssen-Love å «rappe» noen av musikerne fra Gustafssons band, sette de sammen med en liten gjeng fra Large Unit, for så å ta med svirebror Ståle Liavik Solberg som bisitter og medmusikant på trommer, og vi har Pan-Scan Ensemble. Det er mulig dette er Nilssen-Loves svar til Gustafsson på hans nu-ensemble, men uansett… I desember i 2016, gjorde denne gjengen konsert på den lille klubben Blow Out i Oslo, og heldigvis var Stig Gunnar Ringen på plass med fullt opptaksutstyr, og nå er musikken ute på plate, for alle oss som nesten aldri mer får muligheten til å gå på Blow Out hver tirsdag for å høre noe av den tøffeste, frieste og mest spennende musikken som lages nord for ekvator i dag.
Vi får to sekvenser, «Air and Light» og «Time and Space», og allerede fra første slag på trommene, fra Liavik Solberg (?), forstår vi at her leker man ikke butikk. «Take no prisoners!», Gi jernet! Og la det stå til, så ser vi hva vi ender opp med!
Men selv om energien nærmest tuter ut av høytalerne, tar det en stund før det tar av, noe som fører til at man som lytter sitter ytterst på stolen og venter i spenning. Trommeduellen mellom kjøkkenavdelingen holder på i drøyt fire minutter, før trompeteren Thomas Johansson og pianisten Sten Sandell nærmest smeller til, og vi er i gang. Johanssons skarpe tone, nærmest som en kornett, fungerer perfekt sammen med Sandells hamring på tangentene, og de andre musikerne kommer inn i en kollektiv improvisasjon som garantert fikk veggene på MIR til å bule utover. Etter hvert roer det hele seg ned, og jeg tror det er Goran Kajfes som overtar trompetledelsen, sammen med enten Anna Högberg eller Julie Kjærs altsaksofon (jeg setter en tier på sistnevnte), og vi får en fin altsaksofon/trompet-duell.
Og slik fortsetter det. Selvfølgelig er dette musikk man skal være til stede og høre, men det gjør ikke så veldig mye å høre den fra stereoanlegget på Frederiksberg i kongens by heller. Om man ikke bryr seg så mye om naboene, og spiller musikken høyt, slik den skal.
Andrelåta begynner litt som den første, men her med trommer (Paal), trompet (Goran?) og piano (Sten). Det virker, på begge låtene, som de er blitt enige om hvem som skal begynne, så får de andre henge seg på så godt de kan etter hvert. En god og mye brukt resept innenfor den frittgående musikken. Det kan ofte fungere godt, men ofte kan det gå helt feil, og man låser seg i et bestemt mønster og har probemer med å komme seg ut av det.
Men det skjer ikke her. Her er det musikere med store ører, som lytter til hvert minste kny fra medmusikantene, og kommer inn der det åpenbart er plass til dem.
Derfor er dette også blitt et fint studium i fritt improvisert musikk, og et bevis på at dette er en gjeng musikere som kjenner hverandre godt, og som vet hvor den enkelte har tenkt å ta turen når man går i gang.
«Legg aldri ut på langtur uten trening» står det i de norske fjellvettsregler. Og her virker det som om det norske hold har overført denne regelen til sine svenske og danske venner. For hele veien fungerer det nærmeste perfekt!
Jan Granlie
Lotte Anker (ss, as, ts), Anna Högberg (as), Julie Kjær (as, fl), Thomas Johansson (tp), Goran Kajfes (tp), Emil Strandberg (tp), Sten Sandell (p), Paal Nilssen-Love (dr, perc), Ståle Liavik Solberg (dr, perc)
