Pandemic Solution er en norsk trio ledet av pianisten Norvald Dahl, som har satt sammen et utsøktt «hold» med bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen. Dahl har de siste 15 årene ledegt en rekke musikalske prosjekter med musikere fra Norge, Sverige, England, USA, Spania, Tyskland, Polen, Ukraina og Irland, og hans debutalbum, Organic Chamber (AMP Records, 2018) var et resultat av hans mastergradsoppgave ved Norges Musikkhøgskole, hvor han samarbeidet med den amerikanske saksofonisten Jon Irabagon og den norske bassisten Mats Eilertsen.
Og nå er han ute med sitt nyeste prosjekt, hvor jeg var spesielt spent på hvordan Håker Flaten kunne «te» seg i et såpass «streit», musikalsk la ndskap, særlig sammen med Mjåset Johansen. Vi får åtte komposisjoner gjort av Dahl, og alt er innspilt i Fosnavåg kulturhus den 2. og 3. januar i år. I Fosnavåg på Sunnmøre har de skapt et kuturhus som er svært godt innrettet til slike plateopptak. Og når Dahl i pandemi-perioden fikk såpass god til til å lage gode komposisjoner, ble resultatet mer enn hørverdig.
De starter med «The Pandemic», en drivende og fin komposisjon, hvor Håker Flaten og Mjåset Johansen pisker låten framover på en fremragende måte, og hvor det kompositoriske ligger tett på hva den italienske pianisten Salvatore Bonafede gjorde med sin trio på platen Sicilian Opening, som noen fikk med seg for en del år siden. Det virker nesten som om Dahl får litt problemer med å holde følge med det drivende og pågående kompet, særlig trommespillet, men han holder seg hele veien innafor.
De fortsetter med den roligere, og (veldig) norske «Bouncing with Brad», hvor jeg har en mistanke om at det er hans forbindelse med pianistkollega Brad Mehldau som skal vises. Denne går inn i den skandinaviske pianotradisjonen slik vi har hørt det fra en rekke skandinaviske trioer de senere årene, og blir et slags pusterom,før vi får «Fractions». Men spillet er fint, og særlig liker jeg kommunikasjonen mellom piano og trommer. «Fractions» ligger også i den samme tradisjonen, men mer «bølgende» enn den forrige, før vi får den friskere «Nightrider», hvor man nærmest kan føle at man kjører gjennom den norske natten og forsøker sove, mens noen av medmusikantene holder liv lenger fremme i bussen. Dette er en fin låt i mid-tempo, og her får Håker Flaten vist seg fram som den uutmerkede bassisten han er, med strålende spill.
Deretter følger «Tripuri», også en låt som kunne vært gjort av Bonafede, den mer pågående «Dionysis» med Mjåset Johansen helt framme på trommestolen og den vakre «Russell», før de avslutter med «Prelude». Et preludium skal være en rolig og fin sak, som tar det hele ned og sender oss ut i natten med låten sittende i bakhodet. Og det gjør de tre her, hvor samspillet mellom piano og bass er fremragende.
Dette er blitt en ytterst behagelig og fin plate fra Dahl og hans medsammensvorne. Det er godt å høre Håker Flaten også i en slik sammenheng, og ikke kun i de heftigste bandkombinasjonene. Og denne platen er blitt en fin tilvekst til Dahls tidligere utgivelser, og bør gi de tre plass på en rekke festivaler og klubber i tiden framover.
Jan Granlie
Norvald Dahl (piano), Ingebrigt Håker Flaten (bass), Håkon Mjåset Johansen (drums)
