Den italienske gitaristen Paolo Angeli har, helt siden jeg hørte han første gang på en eller annen festival ute i Europa, alltid vært en musiker jeg har fulgt med på. Ikke fordi jeg har en helt spesiell fascinasjon av gitarister, men fordi hans særpregede sardinske, preparerte gitar, som det kun finnes to av i verden (Pat Metheny har den andre) kan både høres ut som en helt vanlig stålstrengs akustisk gitar, og et helt orkester i seg selv, med strenger i «alle» retninger, og med uttallige muligheter til å skape et personlig lydbilde.
Vi har anmeldt flere av hans plateinnspillinger tidligere, fra den utmerkede «S’u» fra 2015 til «Jar’a» som kom i 2021. Flere av platene vi har anmeldt er soloinnspillinger, men han har også et samarbeid med den utsøkte vokalisten Iva Bittová, pluss at han også har samarbeidet med andre musikere som trommeslageren Hamid Drake, trekkspilleren og pianisten Antonello Salis, Piccola Orchestra Gagarin og en rekke andre.
På «Rade» får vi oppleve gitaristen alene med sin preparerte, sardinske gitar, pluss elektronikk og vokal. Vi får ni låter, som musikalsk befinner seg i Middelhavs-området, både på nordsiden, i Angelis hjemland, men like mye på sørsiden av Middelhavet og Nord-Afrika. Og det er Angelis blanding av det nord-afrikanske og det hjemlige som gir musikken særpreg, i tillegg til gitarspillet, som det nesten er umulig å forstå at han kun gjør på en gitar.
Han starter med «Ottava», hvor det nord-afrikanske og musikken fra den arabiske halvøyen tar tak i oss, og derfra og til han avslutter med bonussporet, «Andira», er dette en utrolig fascinerende reise i musikalske kulturer hvor han trekker ut det beste, og serverer det på sølvfat til oss gjennom høgtalerne.
Og hele tiden blir man sittende og beundre hvordan det er mulig å få frem så mange forskjellige lyder i en gitar, uten at innspillingen er gjort med en haug med spor. For det opplyses i coveret at har er det ingen overdubs eller loops, med unntak av i åpningssporet «Ottava».
Musikken er egentlig delt inn i to hoveddeler, med de fire første låtene som går sømløst over i hverandre, før vi får de fem neste i en «bolk». Så kommer bonussporet som «ekstraservice».
Jeg slutter aldri å overveldes over hva Angeli klarer å få ut av gitarmonstrumet han har på fanget. Innimellom høres det mer ut som et stort orkester enn et soloprosjekt, og i motsetning til hva Pat Metheny har gjort når han har benyttet sin utgave av den spesielle gitaren, får vi her utrolig spennende gitarkunst som ingen gjør han eter.
Dette er rett og slett blitt en ytterst fascinerende reise i Paolo Angelis musikalske univers. Hele veien skjer det spennende ting, og musikken blir aldri en-dimensjonal eller kjedelig. Det er mye italiensk temperament i spillet, samtidig som vi, ved siden av gitarspillet, hører både nord-afrikansk perkusjon, cello- eller fiolinspill, og vokal som passer perfekt inn i helheten.
Det er nesten ingen grunn til å reise til sydligere strøk på oppdagelsesferie når man i stedet kan skru opp varmen i huset og sette på denne platen med den utrolig kreative, sardinske gitaristen. Det er adskillig billigere, på tross av de høye strømprisene, og så er man ikke avhengig av hverken nytt pass eller flyselskapenes mulige kanselleringer.
Jan Granlie
Paolo Angeli (prep. sardinian g, elec, v)
