Den italienske gitaristen Paolo Angeli, er en musiker vi setter pris på her på salt peanuts*. Han ble født i 1970 og begynte å spille gitar da han var ni år. Han vokste opp i Palau på Sardinia, i et stimulerende musikalsk miljø. Gitaren og stemmen til faren, som ble hans første mentor, bussen med trommelydene, kyllingene, rockegruppene som holdt til i et gammelt snekkeri i nabolaget, opplevelsene med konserter på torg og karnevalsopptogene, de bestemte alle retningen mot en reise uten stilistiske, musikalske barrierer.
Siden da har han med sin sardinske gitar, som er preparert med strenger alle veier, perkusjonsinstrumenter montert på gitaren, og all verdens «dippedutter» som gjør at han, mer enn gjerne, kan lage akkurat den musikken han vil uten å samarbeide med andre musikere. Det finnes kun to eksemplarer av dette «remediet» av en gitar, den ene tilhører Angeli og den andre er i Pat Methenys eie.
På hans nye soloplate får vi høre han på preparert sardins gitar, vokal, elektronikk og flamencogitar, og musikken og er en hyllest og et slags soundtrack til Federico Garcia Lorcas Bodas de Sangre.
García Lorca var en spansk poet og dramatiker. Han regnes som en av de største personligheter i den spanske litteraturen. Av de verker han er mest kjent for, kan nevnes dramaer som Blodbryllup og Bernarda Albas Hus, men også en rekke viser, ballader og flamencoer.
Musikken er delt inn i tre satser «Acto Primero», som består av tre deler, «Acto Secundo», som består av to deler, og «Acto Terzero» som består av fire deler. Så får vi avslutnimgsvis to relativt korte stykker som en slags bonus.
Og han starter med «Cardos», som låter langt fra et gitarstykke, fordi han bruker bue på den akustiske gitaren, som får den til å låte som en bratsj eller cello. Og allerede her får man et tett og nært forhold til Garcia Lorca, på grunn av den melankolske stemningen han bygger opp, både med «strykegitar», vokal og «vanlig» gitarspill. Og fra start til mål er dette en strålende «symfoni» for en musiker, som benytter seg av en rekke musikalske elementer i skapelsen av musikken. Det er dramatisk, vakkert, melankolsk og storslagent, som var det et stort orkester som var i studio. Men alt er gjort av Angeli, og hvis han har fortsatt slik han ofte har gjort på andre plater, så er det ingen, eller få, overdubs i løpet av innspillingen, for med den preparerte gitaren kan han nesten gjøre alt, noe som gir en himmelsk musikk vi sjelden, eller aldri, hører fra andre musikere.
Å oppleve Angeli på konsert, er en helt spesiell opplevelse. Man tror nesten ikke det mann ser og hører, og man mistenker han ofte for å benytte seg av «play back». Men det gjør han aldri.
Han er en glimrende gitarist, som her spiller med seg selv, og når han plukker fram flamencogitaren, får vi høre at han ikke bare er en oppfinnsom tekniker, men også en strålende gitarist som også har full kontroll på den spanske flamenco-musikken. Hør bare på «Aljibe» i den andre satsen, før han endrer litt på stemningen, men fortsetter det strålende spillet i «Jinete». Mektig og ytterst vakkert!
Og i tredjesatsen får vi også den gode italieneren som vokalist. Og for den som har en forkjærlighet for Arve Henriksens vokale innslag, vil garantert også elske vokalen til Angeli. Og når den kombineres med den preparerte gitaren, som i tittelsporet «Níjar» i tredjesatsen, så går alt opp i en helt ny enhet, og vi blir nesten religiøse.
Dette er rett og slett blitt en helstøpt og usedvanlig flott hyllest til Garcia Lorca, hvor den italienske gitaristen går tett på Garcia Lorcas tekster, og gjenskaper de i et aldeles nydelig, musikalsk landskap, man bare skal oppleve på konsert – selvfølgelig helst i et åpent landskap i Italia eller Spania, men jeg møter uansett opp om han dukker opp på en festival i nærheten, uansett! Og den nye festivallederen i Vossa Jazz skal få klar bbeskjed om at italieneren må få plass på neste års festival i weekenden før påske.
Et musikalsk mesterstykke man blir dratt inn i, som man ikke ønsker å komme ut av igjen.
Jan Granlie
Paolo Angeli (prep. Sardinian g, v, elec, flamenco-g)
