Når venner av frittgående musikk hører navnene Evan Parker, Barry Guy og Paul Lytton, kommer gjerne et fornøyd smil rundt munnen på vedkommende. For disse tre musikerne figurerer blant de aller ypperste innenfor det man i Norge kalle frijazz, men som andre kaller avant garde.
Vi møter tre musikere som er usedvanlig aktive rundt om, spesielt i Europa, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt de tre på klubber og festivaler rundt om. Ikke så ofte sammen, men gjerne enten solo eller med andre frittgående musikanter og prosjekter.
De er alle tre blant nestorene innenfor denne musikken. Evan Parker med ei røys av egne innspillinger, fra debuten i triosamarbeid med gitaristen Derek Bailey og trommeslageren Han Bennink på «The Topography of the Lungs» (Incus, 1970) og i samarbeid med blant andre, Paul Bley, Anthony Braxton, Peter Brötzmann, Marilyn Crispell, Pierre Favre, Paul Haines, Steve Lacy, Chris McGregor, Louis Moholo, Roscoe Mitchell, Alexander von Schlippenbach, John Stevens, David Sylvian, Cecil Taylor, Scott Walker (!), Kenny Wheeler og Robert Wyatt (!), og med konserter som har plassert han som den som skulle videreføre arven etter John Coltrane og Albert Ayler, noe han gjør på en fortreffelig måte.
Barry Guy som mange kanskje kjenner best fra hans større orkesterprosjekter, som Globe Unity og London Jazz Composers’ Orchestra. Og i mindre formater som duoer med bassisten Barre Phillips, med Parker, saksofonisten Mats Gustafsson og sin kone, barokkfiolinisten Maya Homburger.
Paul Lytton har også vært innom London Jazz Composers’ Orchestra og samspill med Evan Parker, men han har også spilt på flere plater med Roscoe Mitchell, og han er nå fast medlem av Alexander von Schlippenbach Trio.
Sammen har disse gamle vennene gjort konsert på Vortex i London, noe som i utgangspunktet ikke er noe enestående. For vi vet hvor godt forhold denne klubben har til disse musikerne. Så de spiller her ofte. Men denne konserten med de tre samtidig på scenen skjer ikke hver uke.
Vi får fire «strekk» del I – IV med musikk for David Mossman. Mossman var den som startet Vortex-klubben, en klubb som har vært uhyre viktig for den frittgående musikkscenen i London i 30 år.
De tre viser på platen hvordan den fritt improviserte musikk skal utvikles og fremføres. Hvordan man skal lytte til hverandre, plukke opp de andres ideer og følge dem så langt det er mulig. Dette er en krevende idrett, hvor forberedelsene ikke alltid er at man skal øve og terpe inn hva de skal spille, men heller at man snakker sammen og blir kjent med hverandre. Og siden disse musikerne har kjent hverandre gjennom mange år, så vet de hele tiden hvor «veien» går, og følger den på fortreffelig måte. Ingen raser av gårde for fort, slik at fartsbøter blir resultatet. Ingen tar unødvendige avstikkere eller «tissepauser» (om de så gjør, så gjør de det samtidig). Hele veien følger de hverandre med ytterst kreativt og spennende spill. Parker sirkelpuster, Lytton legger seg i front og Guy holder tømmene så ingenting «sporer av» eller blir uspennende.
Dette er rett og slett blitt fire strålende bevis på hvordan avant garde eller frijazz kan gjøres. Fra tre musikere som aldri går i veien for hverandre, men, på høflig britisk manér, gir hverandre rom og tid til å «snakke ferdig» og fullføre «setningen», langt fra de evinnelige debattprogrammene som man opplever på for eksempel norsk fjernsyn.
Strålende og et kroneksempel på hvordan ting skal gjøres!
Jan Granlie
Evan parker (s), Barry Guy (b), Paul Lytton (dr)
