I de senere rene er det kommet flere band fra de britiske øyer som later relativt likt. Og det er tydelig at komponist, pedagog, pianist og orkesterleder Django Bates har hatt en viktig rolle i denne utviklingen.
Partikel er et slikt band, som garantert gjør stor suksess på klubbene rundt om i England, og det er ingenting som tilsier at de ikke skal ha suksess også i resten av Europa.
Bandet er i utgangspunktet en trio, som består av saksofonisten Duncan Eagles, bassisten Max Luthert og trommeslageren Eric Ford. I tillegg har de med seg fiolinistene Benet McLean og David Le Page, bratsjist Carmen Flores og cellist Matthew Sharp. Og grunnen til at disse nevnes sammen med bandmedlemmene, er at de spiller en stor rolle på denne innspillingen.
Dette er Partikels tredje album, og komposisjonene er kommet gjennom tre års turnering med bl.a. dette stoffet.
Alle komposisjonene er gjort av saksofonisten Duncan Eagles, med unntak av «Body and Soul» av Johnny Green og «Introduction to the Buffalo» som er skrevet (og spilt) av fiolinisten Benet McLean.
Det hele starter med «Clash of the Clans Part 1» (vi får tre deler av denne komposisjonen som de tre første sporene), og her låter det som om Marius Neset har inntatt trioen. Komposisjonen og spillet er som tatt rett fra saksofonisten fra Os utenfor Bergen, det er intrikat spill med mye Michael Brecker i bakgrunnen.
Andredelen av denne tredelte «suiten» er en ballade, hvor de tar det hele helt ned, med fint saksofonspill, mens tredjedelen nesten blir litt arabisk, med den ene fiolinisten som ledetråd, før vi får mer intrikat saksofonspill over strykerne. Tre fine låter, som ikke nødvendigvis trenger å henge sammen, siden de er såpass forskjellige i uttrykk.
«Shimmer» er også en ballade med litt østlig/arabisk inspirasjon. Det samme synes jeg gjelder på «Introduction to the Buffalo».
«The Buffalo» er en nesten dansbar liten sak, som blir veldig søt og snill, men låta er vakker med fint sopransaksofonspill og smektende strykere.
I «Battering with Bob (for Bob Barter)» er vi tilbake til det litt Marius Nessetske spillet. Det swinger fint av denne låta, og kompet gjør en solid jobb med å understøtte saksofonisten. Her blir det hele også tøffere i lydbildet, i og med at stykerne har tatt seg røykepause.
Deretter følger «The River», en låt som er litt dramatisk i oppbyggingen, fra litt hissige og steinete stryk, via der hvor elven vider seg ut og vi får et roligere farvann, men hvor vi bare venter på fossestrykene mot slutten, som aldri dukker opp, «Wray Common», nok en stille og fredelig ballade med de smektende strykerne på plass, «Body and Soul» med vakker fiolinintro med med litt slapt saksofonspill og den fine og lette «Cover», før de lander med «The Landing», nok en smektende låt hvor tittelen sier alt om hva det dreier seg om.
«String Theory» er blitt en fin plate fra en utvidet engelsk trio, som garantert vil selge en del plater, og som mange vil ønske å høre på konsert. Ikke i en trang og svett jazzklubb, men gjerne i et litt mer fasjonabelt konserthus eller gammelt teater.
Jan Granlie
Duncan Eagles (s), Max Luthert (b), Eric Ford (dr), Benet McLean (vio), David Le Page (vio), Carmen Flores (br), Matthew Sharp (c)
