Den amerikanske vokalisten Pat Bowie rakk bare å gjøre to innspillinger i løpet av sin korte musikalske karriere, «Out of Sight!» innspilt i oktober 1964 og «Feelin’ Good!» fra september 1965. I tillegg samarbeidet hun med saksofonisten Charles McPerson (som også medvirker på andreLPen «Feelin’ Good!»). Disse to innspillingene er samlet på en CD i denne utgaven.
Å finne ut noe som helst om damen, var ingen enkel operasjon. På nettet er dette alt jeg klarte å finne ut: «Vocals. Decent ballads, blues and pre-rock vocalist who made series of good, not exceptional recordings in the ’60s. Her best was session with Charles McPherson».
Men det er fin vokaljazz vi her får høre. På «Out of Sight!» medvirker tenorsaksofonisten og fløytisten Seldon Powell, pianisten Ray Bryant, gitaristen Kenny Burrell, bassisten Milt Hinton og trommeslageren Osie Johnson. Mens vi på «Fellin’ Good!» får høre Charles McPherson på altsaksofon, Tommy Flanagan på piano, Al Hall på bass og Osie Johnson på trommer.
Vi får 11 låter fra «Out of Sight!», selv om diskoholikerne som har fulgt Bowie påstår at det også forefinnes et spor nummer 12, kalt «New World», hos en og annen samler, men den eksisterer hverken på stereo eller mono-utgaven av originalen. I tillegg får vi 10 låter fra «Feelin’ Good!», og alt går under betegnelsen standardlåter.
Bowie har en varm og fin stemme, som ligger midt i vokalforbildene fra 50- og 60-tallet. Hun synger energisk og åpent, og stemmen passer godt inn i denne musikken.
Musikerne hun har med er hentet fra øverste hylle, og spesielt liker jeg Kenny Burells fine soloinnspill på førstedelen.
Andredelen er litt mer souljazz-aktiv, kanskje særlig på grunn av det groovy saksofonspillet til McPherson, Men her ligger stemmen litt for langt bak i miksen, særlig på de to første låtene «Baby, Won’t You Please Come Home» og «Since I Fell For You», til at man får fullt utbytte av å lytte til Bowie, men det kan man leve med.
Det blir servert fin musikk fra jazzens gullalder hele veien, og de to platene står seg godt sammen.
Nå vet jeg ikke hva som skjedde med Pat Bowie etter den siste innspillingen den 7. og 9. september i 1965, men det er uansett synd at ikke Pat Bowie ble å høre på jazzscenen og på plate etter det, for de to første platene hennes gir lovnad om noe som kunne blitt stort.
Jan Granlie
Pat Bowie (v), Seldon Powell (ts, fl), Charles McPherson (as), Ray Bryant (p), Tommy Flanagan (p), Kenny Burrell (g), Milt Hinton (b), Al Hall (b), Osie Johnson (dr)
