Vibrafonisten Patricia Brennan, som også trakterer marimba og elektronikk, kommer opprinnelig fra Mexico. Hun har arvet kjærligheten til de musikalske tradisjoner fra foreldrene, samtidig som hun tidlig tok til seg den musikalske rikdommen i hjembyen Veracruz i Mexico. Hun begynte å studere musikk da hun var fire år gammel, og spilte latinsk perkusjon sammen med salsa-plater med faren og hørte på Jimi Hendrix og Led Zeppelin-plater sammen med moren. Omtrent samtidig begynte hun å spille piano, påvirket av bestemoren som var konsertpianist. Da hun var 17 år ble hun valgt ut blant musikere over hele Amerika til å være en del av Youth Orchestra of the Americas. I løpet av denne tiden turnerte hun alle land i Amerika og opptrådte med musikere som Yo-Yo Ma og Paquito D’Rivera.
Før hun flyttet til USA, spilte hun med de beste symfoniorkestrene i Mexico. Hun hadde også allerede vunnet flere priser på marimba-konkurranser og konkurranser for unge musikere i Mexico. I 2004 ble hun tatt opp ved det prestisjetunge Curtis Institute of Music i Philadelphia, hvor hun spilte med svært dyktige musikere fra hele verden og dirigenter som Simon Rattle og Charles Dutoit.
Brennans søken etter frihet i sitt musikalske uttrykk førte til at hun «fant stemmen» sin gjennom vibrafonen i improvisasjonsmusikk og komposisjon. Hun har vært å høre med blant andre John Hollenbeck Large Ensemble, Michael Formanek Ensemble Kolossus, Matt Mitchells Phalanx Ambassadors, Webber/Morris Big Band, Tomas Fujiwara’s 7 Poets Trio, Mary Halvorson’s Amaryllis og det Grammy-vinnende latin-bandet til trompeteren Arturo O’Farrill. Hun har samarbeidet med pianisten Vijay Iyer som medlem av Blind Spot med forfatteren Teju Cole, Iyers store ensembleprosjekt Open City og flere små ensembleprosjekter sammen med musikere som bassisten Reggie Workman og trompetisten Wadada Leo Smith, i tillegg til utgivelser med Miles Okazaki, Alan Braufman, Stephan Crump, Jeff Lederer, Carlos Costa og en rekke andre mer eller mindre faste prosjekter de senere årene.
På hennes nye plate møter vi henne sammen med alt- og sopransaksofonisten Jon Irabagon, tenorsaksofonisten Mark Shim, trompeteren Adam O’Farrill, som også trakterer elektronikk på noen låter, trommeslageren Marcus Gilmore, perkusjonisten Mauricio Herrera og bassisten Kim Cass, og vi får ni komposisjoner av Brennan.
Hun forteller i coverteksten at hun tidlig ble inspirert av band som ble drevet av det rytmkiske så som Fania All Stars, Earth, Wind & Fire, Blood, Sweat & Tears og Chicago, hvor hver musiker var en integrert del av det rytmiske fundamentet i bandene.
Den nye platen har røtter i Brennans band More Touch Quartet (med Kim Cass, Marcus Gilmore og Mauricio Herrera), i en utvidet versjon med de tre blåserne i tillegg.
Og de starter med den rytmiske «Los Otros Yo (The Other Selves)», hvor hennes røtter fra det latin-amerikanske kommer godt fram.
For den som tenker Gary Burton når det er snakk om vibrafon, vil nok få en overraskelse med denne platen. For her drar hun med musikerne inn i et rytmisk landskap hvor de relativt «frittgående» musikerne bygger et fint og spennende landskap rundt Brennans spill. Blåserne er, helt fra start, i perlehumør, og avleverer strålende og energisk spill over den absolutt tilstedeværende perkusjonen.
I andresporet, tittellåten «Breaking Stretch», er en litt søkende komposisjon med Irabagons og Shims saksofoner i front. Men etter hvert finner de sammen i et rytmisk lydbilde med de to saksofonistene som fine og kreative solister.
Og slik fortsetter de gjennom alle de ni låtene. Brennan fremstår ikke som den ledende solisten på låtene, men har laget et spennende, kollektivt lydbilde, hvor alle spiller en viktig rolle. Lydbildet varieres fint hele veien, og hele veien er det de to saksofonistene som er de viktigste og mest benyttede solistene. I «Palo de Oros (Suit of Coins)» får vi en fin bassintro som leder opp mot en rytmisk sekvens med fine innslag av relativt fri improvisasjon fra blåserne, med en drivende trompetsolo, mens «Sueños de Coral Azul (Blue Coral Dreams)» er platens ballade, hvor Brennan selv tar styringen, men ikke mer enn at hun styrer de andre musikerne inn i en låt som endrer litt karakter i det perkusjonen komme rinn. Men Brennan tar det «inn igjen» med vibrafonen pålagt litt elektronikk.
I «Five Sons» koker det fint i trommer, perkusjon og bass under vibrafonen, før saksofonistene kaster seg frampå i en relativt heftig og tøff låt, hvor også O’Farrill og Irabagon får boltre seg i friske soloer med en frisk bass-solo, før vi får «Mudanza (Sisters of Change)» hvor Brennan spiller vakkert vibrafon og marimba, før de andre kommer inn, og vi får kanskje den mest «komponerte» låten på platen.
«Manufacturers Trust Company Building» er nok en fin låt med perkusjonen som drivende bakteppe under «hissige» blåsere, før det hele utvikler seg til et ytterst heftig kollektiv som svinger på en utmerket måte, før de avslutter med «Earendel» med vinrafonen og elektronikken i front i starten, mens de andre musikerne forholder seg litt avventende. Og vi blir sittende og vente på at det skal «ta av». Men de holder seg i «skinnet» og gjør denne avslutningen på mesterlig vis.
Patricia Brennan har laget en plate som, på mange måter, kan sammenlignes med noen av de større prosjektene vi har fått fra Mary Halvorson, dog uten hennes særpregede gitarspill. Det er spennende musikk fra start til mål, og jeg føler at musikerne forteller oss historier hele veien, og ikke bare er en gjeng som har møtt opp i studio for en hvilken som helst session. Spennende fra start til mål.
Jan Granlie
Patricia Brennan (vibraphone, electronic, marimba), Jon Irabagon (alto saxophone, soprano saxophone), Mark Shim (tenor saxophone), Adam O’Farrill (trumpet, electronic), Marcus Gilmore (drums), Mauricio Herrera (percussion), Kim Cass (bass)
