Den amerikanske vokalisten Patty Waters er en levende legende! Hun er født den 11. mars 1946 i Iowa, og begynte å synge profesjonelt mens hun gikk i High School. Etter skoletid sang hun jevnlig med Jerry Gray Hotel Jazz Band, men etter noen år flyttet familien til Denver, og hun fikk øyne og ører opp for Billie Holiday, en vokalist som fikk enorm innflytelse på unge Waters.
På begynnelsen av 60-tallet, fikk hun et råd om å flytte til New York, og etter å ha flyttet, hørte Albert Ayler henne, og introduserte henne for Bernhard Stollman, innehaveren av plateselskapet ESP-Disk. Det førte til de to platene «Sings» fra 1965 og «College Tour» fra 1966. På «Sings» finner man hennes nesten 14 minutters lange versjon av den tradisjonelle låten «Black Is the Color (Of My True Love’s Hair)», som ble hennes definitive gjennombrudd, og er en av de såreste versjonene av låten som noen gang er innspilt på plate.
På slutten av 60-tallet tilbragte hun mye tid i Europa, og hun forlot deretter musikken for å oppdra sin sønn, som ble født i 1969, i California. Nesten 30 år etter spilte hun inn albumet «Love Songs» (1996) og begynte igjen å opptre offentlig. Det førte blant annet til gjensynskonserter med pianisten Burton Greene på festivalene Visions Festival i New York og Le Weekend i Stirling, i mai 2003.
I 2004 utga hun albumet «Thrill Me: A Musikal Odyssey», en samling sjeldne og uutgitte innspillinger fra 1962-1979, og ESP-Disk utga «Sings» og «College Tour» på en enkle-CD («The Complete ESP-Disk Recordings») i 2006.
Den 8. november 2015 var hun i Jazzhouse i København, som etter sigende var kun hennes femte konsert i historien (!), hvor huns spilte med den gamle vennen Burton Green, bassisten Tjitza Vogel og trommeslageren Barry Altschul. Anmeldelse av den konserten kan du lese HER. Det var første gang jeg traff på navnet Patty Waters, og jeg ble svært overrasket over den såre stemmen til vokalisten. Men Greene og Altschul var musikere jeg kjente relativt godt til på forhånd. Og under kan du se utdrag fra den konserten.
Så dukker det altså opp et flunkende nytt album med Waters. I bandet finner vi også denne gang pianisten Burton Green og trommeslageren Barry Altschul, mens bassen er overlatt til Mario Pavone. Musikken er innspilt i MECA building i Houston, Texas som en del av prosjektet «Nameless Sound», og vi snakker 9. april 2018.
Vi får servert 12 låter, hvor de fleste går innunder «standard»-jazz-begrepet, og det starter med Jay Goorneys «You’re My Thrill» i Waters helt egenartede og originale versjon. Deretter får vi Waters egen «Moon, Don’t Come Up Tonight». Abel Meeropols «Strange Fruit», som Billie Holiday gjorde til en av de sterkeste jazzlåter som noen gang er innspilt på plate, Ornette Colemans «Lonely Woman», Hank Williams’ «I’m So Lonesome I Could Cry», Billie Holiday og Arthur Herzog Jr. sin «Don’t Explain», Eden Ahbez’ «Nature Boy», Ramirez, Davis og Shermans «Loverman», den tradisjonelle «Hush Little Baby with Ba Ha Bad», Gerswins «I Love You, Porgy» og Thelonious Monks «Off Minor», før de avrunder med Tomkin g Washingtons «Wild Is the Wind».
Og hele veien er dette nesten for sårt til at man kan lytte til det, uten å være fylt opp på lykkepiller. Den som syntes Billie Holiday sang sårt, så er dette noe helt annet. Det høres ut som hun bærer alle verdens sorger på sine skuldre, og selv om medmusikantene gjør iherdige forsøk på å «lyse litt opp i tilværelsen» hjelper det ikke. Dette er musikk som er så sorgfull og deprimerende at det nesten gjør vondt å lytte til. Men det er ytterst originalt og spennende. Hennes versjoner av de mer eller mindre kjente låtene er helt originale. Det er ingen andre som gjør de på denne måten. Og jeg er glad jeg ikke vet hva som foregår inne i hodet på den voksne damen, men jeg har en mistanke om at det ikke er mange positive og glade tanker der inne.
Men nettopp det at hun «tar det helt ut» og så langt fra det man kan kalle «gladjazz» som overhodet mulig, er også ytterst fascinerende. Det er modig av en vokalist å «kle seg så til de grader naken» og skrelle av seg hud og hår i musikken, så knapt nok skjelettet er igjen. Og den nesten lyseste låten på platen er en nydelig versjon av Ornette Colemans «Lonely Woman», hvor særlig Greene leverer fint spill under vokalen, som også her er sår og nesten gjennomsiktig, men ikke like mye som på de andre låtene. Og «Nature Boy» gjøres i en relativt streit versjon, men med Waters stemme som «brekker» hele veien. Så her høres det ut som at hun synger om en ytterst sørgelig kjærlighetshistorie, men som allikevel er svært vakker. Likeledes låter «Loverman», og det er nummeret før både hun, musikerne og vi som hører på begynner å gråte.
I «Hush Little Baby with Ba Ha Bad», får Greene vist fram litt av sitt fritt improviserte spill, med stor originalitet. Jeg skrev i anmeldelsen av konserten i Jazzhouse at han ikke var verdens mest originale pianist, men her synes jeg han blomstrer (hvis man kan si at noe blomstrer på denne platen?), mens «I Love You, Porgy» går utenpå alle tidligere versjoner jeg har hørt av depressiv vokal, som gjør låten til noe helt eget.
Så sprekker det sorgtunge opp i Monks «Off Minor», og Greene får igjen vist seg fram som en original Monk-tolker, hvor det i likhet med hos Monk, gjerne går litt alle veier. Han holder seg bare delvis innenfor taktene, og beveger seg nesten hemningsløst ut og inn av taktene, uten å bry seg nevneverdig om hva de andre holder på med. Dette er muligens blitt den lystigste låten på platen, siden Waters ikke deltar på denne, men at hun overlater «leken», for det er det dette er, til Greene, Altschul og Pavone. Og de «valser» over Monk-låta påp sin helt egen måte, uten at den vil gå inn i historien som en stor Monk-tolkning. Men original er den! Det skal de ha!
Sa avslutter de med «Wild Is the Wind», som føyer seg godt inn i det depressive, musikalske landskapet Patty Waters oppholder seg i.
Det merkeligste med det hele er, at hun smiler og ser ytterst fornøyd ut på coveret, så det kan hende hun er mer glad i å bli fotografert enn å synge. Men hun er uttrykksfull og original, og har levert 11 ytterst særegne tolkninger av andres låter, innregnet noen fra den amerikanske sangboken, pluss en egen sorgfull komposisjon. Og hvis man trenger å «jekkes litt ned» en dag man er spesielt ovenpå, så er det bare å putte denne platen i spilleren, så går det ikke mange sekunder før du igjen er nede på normalt nivå følelsesmessig.
Men at dette er en viktig plateutgivelse, hersker det ingen tvil om. Og at Waters er en ytterst original og spesiell vokalist, som både Diamanda Galas og Patty Smith er inspirert av, er det ingen tvil om. Jeg har spilt platen noen ganger nå, og oppdager hele tiden nye og fascinerende sider ved Waters stemme, som jeg ikke er helt sikker på om jeg liker eller ikke, men det trigger å få vite mer om denne merkelige og originale damen kraftig.
Jan Granlie
Patty Waters (v), Burton Greene (p), Mario Pavone (b), Barry Altschul (dr)
