Ved siden av å være trommeslager i det amerikanske flyvåpnets storband, Falconaires Big Band, har Paul Shaw siden 2000 ledet kvintetten, Inside Out. Han var tidligere4 medlem av den Atlanta-baserte kvintetten The Swing Assosiation, som ble kåret til Atlantas beste jazzband med Shaw var med. Han har også spilt med musikere som Rufus Reid, Billo Watrous, Donald Harrison, Jiggs Whigham, Oscar Brown Jr, og Jimmy Dorsey Orchestra. Han har også spilt trommer med en rekke musikere innenfor andre populærmusikalske sjangere, spesielt innenfor countryen, og for tiden tar han en doktorgrad, underviser privat og spiller en del i New York-området.
På sin nye plate, «Moment Of Clarity» har han alliert seg med trompeteren Alex Sipiagin, gitaristen Brad Shepik, pianisten Gary Versace og bassisten Drew Gress, som nå nesten dukker opp overalt når det er snakk m amerikanske utgivelser.
Vi får sju komposisjoner, alle ført i pennen av Shaw, og alle befinner seg godt innenfor 50- og 60-tallsjazzen, som vi kjenner fra en rekke plater utgitt på Blue Note-etiketten.
Og særlig synes jeg vi kan fornemme en viss fascinasjon for den musikken Art Blakey gjorde de siste årene han var på jazzscenen. Det hviler mange inspirasjoner fra Jazz Messengers-bandet i det vi får servert fra denne gjengen, noe som overhodet ikke er kritikkverdig, men som heller taler til Shaw og hans medmusikanters fordel.
Shaw er en dyktig trommeslager, både som ensemblemusiker og som solist, og hans komposisjoner glir rett inn i harde bopen, som Blue Note var viktig for å få utgitt på plate. Og spesielt merker vi oss trompeteren Alex Sipiagin, som avleverer solier som er interessante, samtidig som de går rett inn i Blue Note-sjangeren. Han er en mester i det høyere registeret, som er med på å pushe musikken framover, samtidig som det er relativt publikumsvennlig.
Jeg var spesielt spent på hva en gitarist som Brad Shepik ville tilføre et band som dette. Han kjenner vi kanskje best fra samspill med Jim Black, Tony Sherr, Chris Speed, Skuli Sverrisson og Kenny Wollesen, pluss musikere som Paul Motian, Dave Douglas, Charlie Haden og Carla Bley. Men det fungerer fint. I de roligere låtene, som for eksempel andresporet, «Shapeshifter» avleverer han en gjennomtenkt og fin solo, som fører tankene til helt annen musikk enn hard bopen, og kanskje mer til for eksempel Pat Metheny. Og både pianist Versace og, ikke minst bassist Gress, fortjener hver cent de har fått for medvirkning på denne innspillingen, på grunn av deres «strøkne» og fine spill.
For den som savner nye band innenfor hard bopen og den gamle, gode Blue Note-musikken, vil ha stor glede av denne platen. Alt er gjort på en fin måte, musikken er variert med både up-tempo-, mid-tempo, og ballade-låter som alle er gode komposisjoner og som musikerne avleverer på best mulig måte. Men noen musikalsk revolusjon er det ikke. De følger oppgåtte spor, noe som burde være en god «fjellvettsregel», så går man seg i alle fall ikke bort. Og det gjør definitivt ikke de fem musikerne som medvirker på «Moment Of Clarity».
Jan Granlie
Paul Shaw (dr), Alex Sipiagin (tp), Brad Shepik (g), Gary Versace (p), Drew Gress (b)
