Saksofonisten Paul Van Kemenade er en solid outsider innenfor den europeiske jazzen. Han har i mange år utgitt plater på egen label, og ofte i selskap med adskillig mer kjente musikere. Han har gjort plater hvor han har samlet en mengde musikere og gjort duetter med dem. På «Kind Of…» har han satt sammen en rekke forskjellige musikere i små bandkonstellasjoner, som gjør, i hovedsak musikk laget av organisatoren selv.
Det starter med låta «Olé Kiss», hvor vi møter elgitaristen Jacq Palinckx, flamencogitaristen Maurice Leenaars sammen med Van Kemenades altsaksofon, i en litt skidsofren sak hvor typist, øst-europeisk fuzzgitar møter flamenco…
Dette går over i «In A Certain Mood» med konstellasjonen Three Horn And A Bass, med Angelo Verploegen (flh), Louk Boudesteijn (tb), Wiro Mahieu (b) og Van Kemenades altsaksofon. Dette er kammerjazz, og som peker i en helt annen retning enn åpningssporet.
Og slik fortsetter det, med «Lost Bones» hvor vi møter trombonisten Ray Anderson, trommeslageren Han Bennink, bassisten Ernst Glerum og Van Kemenade, og vi får jazz som peker i enda en retning. Fint og røddig spilt, selvfølgelig, men jeg savner egentlig flere spor med dette «holdet» (noe jeg kommer tilbake til senere, da platen «Checking Out» skal under lupen). For dette er akkurat slik vi elsker disse musikerne. Det er blues og moderne jazz satt sammen i en herlig og tilbakelent låt, hvor selv Han Bennink holder seg i skinnet.
Pianisten Stevko Busch møter Van Kemenade i «Contemplation IX – For Paris», mens vi får høre hans Podium Trio, med trombonisten Wolter Wierbos og gitaristen Jan Kuiper, i «Wim» og «Crawling». «Wim» er en sart ballade, hvor Wierbos spiller vakkert, og det hele nesten høres ut som noe Ellington kunne laget, med klagende altsaksofon og en tilbakelent trombonist, mens «Crawling» ligger mer i Anthony Braxton-landskapet.
Så er det et nytt møte med Steve Busch i «For Russia», som blir veldig inadvendt etter min smak, før vi igjen møter Three Horns And A Bass, og låta «Whats Appening», som ligger helt på utsiden av hva man kan kalle jazz, med som tenderer over i den klassiske kammermusikken, men som etter hvert swinger fint.
I «Hymn For Ali» av Feya Faku og «Hymn For Her» av Louk Boudesteijn, og trilogien «The Big Defender» av Van Kemenade, «Smooth & Tender», også av Van Kemenade og Buck Rams «The Great Pretender, møter vi Van Kemenade Quintet, med Rein Godefroy (p, rhodes), Wiro Mahleu (b), Pieter Bast (dr), Louk Boundesteijn (tb) og Van Kemenade på altsaksofon, pluss Fezile «Feya» Faku (flh, tp), Sydney Mnisi (ts) og Louis Mhlanga (g, v).
Og her er vi over i det Sør-Afrikanske for alvor, et område i verden hvor de, etter min mening, lager noe av den fineste musikken jeg kan tenke meg.
Men her blir det litt oppkonstruert, etter min mening. «Hymn For All» er en fin låt, men jeg savner litt av det trøkket man har hørt så mange ganger før, når europeere møter denne musikken, som for eksempel i Chris McGregor’s Brotherhood Of Breath. Men de gjør et ærlig forsøk i «The Great Pretender», hvor man legger seg så tett opp til salige Lester Bowie de klarer å komme, uten «Dr. Jazz» i førersetet.
Platen er som helhet en slags promo for alle de prosjektene Paul Van Kemenade har satt sammen den senere tiden. Og som promo er dette glimrende. Van Kemenade er en strålende saksofonist, med en klar og fin tone i altsaksofonen, og med mange gode ideer innenfor hattebremmen. Og i coveret står det også at alle disse banda kan bookes for oppdrag. Så i så tilfelle fungerer dette flott. Men som helhet blir det veldig sprikende.
Jan Granlie
Paul Van Kemenade (as), Sydney Mnisi (ts), Jacq Palinckx (elg), Jan Kuiper (elg), Maurice Leenaars (famencogitar), Louis Mhlanga (g, v), Angelo Verploegen (flh), Fezile «Feya» Faku (flh, tp), Louk Boudesteijn (tb), Ray Anderson (tb), Wolter Wierbos (tb), Stevko Busch (p), Rein Godefroy (p, rhodes), Ernst Glerum (b), Wiro Mahleu (b), Han Bennink (dr), Pieter Bast (dr)
