Den norske trommeslageren Per Oddvar Johansen er en av Norges ledende trommeslagere. I mange år har han vært toneangivende i mange band, som Helge Lien Trio, TINGeLING, Lars Andreas Haug, Solveig Slettahjell «Slow Motion Orchestra», Kjersti Stubø, Petter Wettre, 1300 Oslo, Zanussi Five, Hans Mathisen, Joshua Redman/Arild Andersen/Bugge Wesseltoft (Moldejazz 2006). Han er innehaver av flere Spellemannpriser, bl.a. sammen med Petter Wettre og Vigleik Storaas Trio, og sitt gjennombrudd fikk han i trioen Close Erase med Ingebrigt Håker Flaten og Christian Wallumrød.
Men det er først nå, etter at han har blitt observert på en rekke scener iført sitt typiske Felleskjøps-antrekk, at han debuterer med egen utgivelse.
Sammen med pianisten Helge Lien og saksofonisten Torben Snekkestad har han vært i Sjur Miljeteigs studio i Sverige for å spille inn ni egne låter på det britiske selskapet Edition.
På coveret ser vi en typisk, norsk, tåkete skog – i sort/hvitt, noe som er med på å beskrive den musikken Johansen har laget på en fin måte.
Det starter med den mollstemte «Let’s Dance», hvor Lien spiller fint piano bak Snekkestads nydelige sopransaksofon. Snekkestad er en saksofonist som har fått altfor lite oppmerksomhet, etter min mening. Kan hende er årsaken at han har valgt å bosette seg i København, et godt stykke fra det hjemlige jazzmiljø, men hans innsats på den fine åpningslåta her, budre være mer enn nok til at lyttere i hjemlandet burde få opp ørene for denne saksofonisten.
«NO.7» er neste, og vi ser solen stikke fram fra skyene. En typisk norsk låt, som det er lett å falle for fristelsen å bruke de vanlige flosklene om norsk jazz, når man skal beskrive. Johansens trommespill ligger godt i bakgrunnen, både her og på det meste av innspillingen. Han er ingen trommeslager som fremhever seg selv i noen særlig grad. Han opptrer mye mer som en stemningslegger og «pålegger» enn en maskulin «pisker» a la Elvin Jones og Billy Cobham, noe som passer perfekt inn i den musikken han har laget for denne trioen.
Tredjesporet «Forest Flower» er mer eksperimentell. Her får vi stifte bekjentskap med den dystre delen av skogen. Dette er en av to komposisjoner som de tre musikerne har laget i fellesskap, og det forundrer meg ikke om den er gjort på direkten i studio. Den glir nesten umerkelig over i «Flying», hvor man letter fra skogbunnen og svever over trærne som en drone, mens man har kommet seg ned på bakken igjen i «Panorama». Her får vi mer et oversiktsbilde over den store, mørke skogen, med nydelig spill av Helge Lien, før Snekkestad kommer krypende inn i lydbildet med vakkert saksofonspill.
Og slik fortsetter det. «Uluru (For Anette)», hvor det hele løftes litt, og vi føler at det ligger snø i skogen, mye snø, som man kan lange ut på med ski og solen i ryggen. Her får vi et litt annerledes lydbilde, hvor enkel og effektiv elektronikk, samt treperkusjon blir en viktig bestandel. Deretter får vi den felles improvisasjonen «Impromptro», som går svært stille for seg, nesten for stille, etter min mening, og «Families», hvor man er på vei hjem gjennom skogen. Sjokoladen og appelsinene er spist opp, og du er svett på ryggen. Men du ser hytta i det fjerne, og lengter etter å få av deg skiene å få deg en dusj. Så runder de av denne søndagsturen i skogen med «Song M», nok en neddempet, vakker sak hvor Snekkestads saksofon og Liens mollstemte piano er i front.
Dette er, som du sikkert har forstått, blitt en ytterst neddempet innspilling, hvor tre av våre ledende musikere har tatt seg god tid, og kost seg i studio i den svenske «gläsbygden». Johansen har skrevet noen aldeles nydelige låter, Snekkestad spiller fantastisk vakkert på både saksofoner og reed trompet, og Lien holder den melankolske fanen høty hele veien.
Kanskje er det blitt for melankolsk? Jeg vet ikke! Jeg kan bare konstatere at de tre har laget et vidunderlig, vakker album, som kan plukkes fram når skogsgenet begynner å røre på seg og man får trang til å kjenne lukten av kvae, bar og våt myr. Man får akkurat passe doser av skogsmiljøet ved å spille denne plata, så slipper man å bevege seg ut i ulent terreng. Husk: skogen er for dyrene, byen er for mennesket!
Men hvorfor han har valgt å kalle platen for «Let’s Dance», forstår jeg ikke!
Jan Granlie
Per Oddvar Johansen (dr, vio, vib, g, wood perc, elec), Helge Lien (p), Torben Snekkestad (s, reed tp)
