Saksofonisten og klarinettisten Peter Brötzmann har alltid vært en kreativ sjel. Ved siden av å ha vært en stilskaper innenfor den nyere, fritt improviserte musikken, har han alltid laget sine egne platecovere. Han studerte kunstmaling i Wuppertal og var involvert i Fluxus-bevegelsen (sammen med blant andre Misha Mengelberg). Som musiker er han selvlært, og en av hans første samarbeidspartnere innenfor frijazzen var bassisten Peter Kowald.
Musikalsk ble man først oppmerksom på denne kreative sjelen i 1968, da han kom med sitt andre album, etter debuten «For Adolphe Sax» i 1967, det fantastiske albumet «Machine Gun». Og derfra og til i dag, har han vært en av de mest toneangtivende frittgående musikere i Europa.
Siden starten har han laget mer enn 20 plater i eget navn, en rekke med The Chicago Tentet/Tentet Plus Two, med Die Like A Dog, Full Blast, Globe Unity Orchestra, Last Exit, North Quartet, Sonore, samarbeid medblant andre Juhani Aaltonen/Peter Kowald og Edward Vesala («Hot Lotta» – 1973), Han Bennink, Andrew Cyrille, Fred Hopkins/Hamid Drake, Paal Nilssen-Love, Joe McPhee/Kent Kessler/Michael Zerang, Paal Nilssen Love/Mats Gustafsson og en rekke andre.
Hans grafiske arbeider er hele veien rå og spesielle. Og det er ingen tvil om at den gamle øst-tyskeren har holdt seg oppdatert på hva som skjer innenfor verden av grafisk design. Og hele veien har han holdt sin spesielle strek framme som en egen ledetråd. Han har aldri gått på kompromiss med trender og mote, akkurat som med musikken, og hans platecovere har alltid vært lett gjenkjennbare.
I boken som viser hans samlede produksjon av platecovere og konsertplakater, er spennende å bla seg gjennom og prøve å sette seg inn i. Vi får manipulerte fotos, tresnitt og skrift i en relativt frisk og tøff sammensetning, og som idébok for musikkinteresserte grafisk designere, så er en gjennomgang av denne boken, sammen med Brötzmanns musikk på anlegget, et utmerket tidsfordriv i den litt sløve starten på det nye året.
Samtidig har også forlaget utgitt baken «We Though We Could Change The World», hvor skribenten Gerard Rouy har gjort et nesten 100 siders intervju med Brötzmann. Denne boken lover vi å komme tilbake til ved en senere anledning.
Anbefales!
Jan Granlie
