Trompeteren Peter Evans og bassisten Barry Guy, er utvilsomt to av dagens mest spennende aktører innenfor den frittgående, improviserte musikken. Peter Evans oppdaget jeg første gang sammen med bandet Mostly Other People Do The Killing, mens Guy, i lang tid, har vært en slags guru for yngre musikere som har søkt seg mot fri improvisasjon. Han har hatt sine store og små ensembler gjennom en årrekke, hvor mange av de ledende musikerne innenfor sjangeren har vært innom. De to møttes gjennom et av de større orkestrene, og under PAM-festivalen: Hörmal! i Uster i Sveits i 2016, fikk de muligheten til å gjøre en duokonsert, og det er dette møtet vi her får overvære.
Det er ingen tvil om at det er to kreativt og oppfinnsomme fyrer vi treffer i disse fem sporene. All musikken er «komponert» av de to i fellesskap der og da, en «idrett» som mange av de musikerne som liker å utfordre hverandre og ikke gjøre ting som er alt for planlagte, gjerne får til å fungere. Det viktige er å ha kjempestore ører, og evnen til å lytte til hva andre gjør i sammenhengen, fange opp hvor de andre vil gå i løpet av mikrosekunder, og delta i videreutviklingen av musikken. Og denne «idretten» er disse to musikerne eksperter på.
Det starter nesten elektronisk, selv om begge spiller helt akustisk. Mange vil kanskje si at det høres ut som om de prøver å finne riktig kanal på en gammel radio, ved å skru seg bortover frekvensene til man finner det man leter etter. Og hvis det er slik Evans og Guy har eksperimentert, så har de truffet de «kanalene» de har vært ute etter temmelig raskt. For det går kun sekunder for de befinner seg på samme frekvens, og derfra og ut er dette en sann fornøyelse.
Ingenting av det vi får høre er hentet ut fra «The Real Book». I stedet skaper de sin egen «Real Book», hvor helt andre regler for samhandling og kommunikasjon gjelder enn i den såkalte standardjazzen. Her er det om å gjøre å lete seg fram til en felles plattform, og utvikle ideene, noe de to finner i hver av de fem «strekkene». De starter litt prøvene, som om den ene musikeren sier: skal vi prøve det her?, så henger den andre seg på, og det kreative kan begynne.
Med en slik måte å arbeide på, skaper man et fellesskap mellom musikerne man aldri oppnår om man spiller etter noter. Samtidig trekkes vi som lyttere inn i skapelsesprosessen, og vi føler at vi er en del av det som skapes. Mest, selvsagt, hvis vi er tilstede der og da, og langt fra like mye når man hører musikken på plate flere år etter at det «magiske» foregikk.
For «magisk» føler jeg på mange måter dette møtet har vært. De to er som hånd i hanske gjennom hele konserten, Evans med hele registeret i trompeten, og Guy fascinerer, med og uten bue, og med både jazzen, det samtidsmusikalske og barokkmusikken innenfor skjorten.
Jeg føler at jeg oppdager noe nytt i det disse to leverer for hver gang jeg hører gjennom opptaket. Det dukker stadig opp nye detaljer man fordyper seg i og som gjør lyttingen spennende.
«Syllogistic Moments» betyr noe sånn som øyeblikk av en type slutninger som består av tre setninger, derav to premisser (oversetning og undersetning) og én konklusjon. Syllogismer ble først utforsket av Aristoteles og senere systematisert av aristotelikerne i middelalderen, blant andre av Boethius. Eksempel: «Alle mennesker er dødelige. Alle nordmenn er mennesker. Ergo: Alle nordmenn er dødelige.» (Så fikk du den, kollega Hauknes!)
Disse øyeblikkene av syllogisme føler jeg har gjort meg litt klokere (som om det egentlig skulle så mye til?) på den fritt improviserte musikken. Peter Evans og Barry Guy har rett og slett beriket mitt liv med nesten 50 minutters opplæring i å åpne ørene og virkelig lytte til impulsene utenfra. Bra!
Jan Granlie
Peter Evans (tp), Barry Guy (b)
[amazon_link asins=’B07HGKV6QX’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’4058c440-dc25-11e8-a413-9751c3a58474′]
