Peter Somuah er en av mange trompetister som lærte å spille ved å lytte mye til trompetheltene Miles Davis, Freddie Hubbard og Roy Hargrove. Han skiller seg ut med sin varme og melankolske lyd, samt den rytmiske ferdigheten som gjenspeiler oppveksten hans omgitt av musikkstilene hjemmehørende i Vest-Afrika. Med denne bakgrunnen får han virkelig musikken til å groove. I 2021 vant han Erasmus Jazz-prisen for unge jazztalenter, og i 2022 vant han den prestisjetunge Edison Jazz Award med debutalbumet Outer Space. I juni 2024 jobbet han med et prosjekt med WDR Big Band som spilte hans egne komposisjoner, arrangert og dirigert av Michael Mossman. I sine komposisjoner utforsker Somuah grensene mellom jazz, funk, soul og tradisjonell ghanesisk musikk, drysset med et hint av elektronisk musikk.
På denne platen samarbeider han med en rekke musikere, og på de 10 komposisjonene han selv står ansvarlig for, møter vi tenorsaksofonisten Jesse Schilderink, keyboardisten Anton de Bruin, trommeslageren Jens Meijer, perkusjonisten Danny Rombout, bassisten Marijn van de Ven, pluss at perkusjonisten Thomas Botchway, vokalistene Lamasi Akuka, Pat Thomas og Gyedy-Blay Ambolley og gitaristene Koo Nimo (fra Ghana og 93 år ung) og Bright Osei Baffour er med på noen låter.
Og de starter med «The Rhythm» hvor vi hører den 93-årige ghanesiske gitarlegenden Koo Nimo fortelle om musikken fra Ghana, før de går over i highlife-stilen med «We Give Thanks» med vokalisten Pat Thomas (The Golden Voice of Africa), som ikke må forveksles med den utmerkede pianisten. En tidsriktig og stilriktig låt som løfter platen, og hvor vi gleder oss til resten.
Highlife er en ghanesisk musikksjanger som har sin opprinnelse i kystbyene i dagens Ghana på 1800-tallet, i løpet av historien hvor området var en britisk koloni og handelsrutene de hadde i kystområdet. Den omfatter flere lokale fusjoner av afrikanske musikk og vestlig jazz. Den bruker de melodiske og viktigste rytmiske strukturene til tradisjonell afrikansk musikk, men spilles vanligvis med vestlige instrumenter. Highlife er preget av jazzede horn og gitarer som leder bandet og dets bruk av den særegne gitarstilen med bruk av to fingre som er typisk for afrikansk musikk. I tillegg har musikken siden 1970-tallet også fått inn synthesizere, som et viktig element.
Og i tredjesporet, «Bruce Road», kommer den typiske 1970-talls synthesizeren inn, under Somuahs trompetspill og det typiske og drivende bass- og trommespillet. Her viser Somuah at han er en trompeter som foretrekker å legge seg i et relativt «streit» landskap, som fungerer fint i denne musikken.
«Drumbeat» er trommeslageren og perkusjonistene sin låt. De legger et fint rytmisk «teppe» under trompeten som beveger seg i et slags Miles Davis-landskap, vel og merke fra Miles seneste periode, og ikke da han var mest kreativ, sammen med el.bassen som leder oss inn i et fint «kok», Deretter får vi låten «Chop Chop» hvor vokalisten Gyedo-Blay Ambolley, åpner med noe som Cannonball Adderleys komp kunne ha stått bak, før vi er over i det Afrikanske i en låt som godt kunne vært laget av Dollar Brand (Abdullah Ibrahim). En låt med politiske «stikk» til landets politikere, som svinger fint med en løs og fin vokal i toppen sammen med trompet og tenorsaksofon i en fin kombnasjon.
Da vi får «Conqueror» er vi nesten i dansehumør, men det gjør seg dårlig for de forbipasserende turgåerne og se anmelderen svinge seg alene i skriverstuen, så jeg sitter pent i ro. «Conqueror» har et litt tyngre beat i bassen under en nesten kontrasterende trompet i starten. Kompet ruller fint, mens trompeten kun legger noen få toner, som utvikler seg etter hvert, og vi får en låt med fint trompetspill. Låten endrer seg litt i b-delen, men hele vegen svinger og gynger det fint, før vi får «Mental Slavery», som er trompeterens minne om oppveksten i slaveriet som fremdeles var en del av dagliglivet i hjemlandet. Her synger Somuah om oppveksten i en politisk melding til omverdenen i en fin og rytmisk sak.
Så følger «Re-imagined», som er mer highlife, med fint blåserriff over et komp av rhodes, el.bass og trommer (som har den litt skarpe og «moderne» lyden, før vi får «African Continemt» med vokalisten Lamisi Akuka. Som soloartist kaller hun seg Lamasi og er en highlife-stjerne i Ghana, og hennes fulle navn er Regina Lamasi Awiniman Anabilla Akuka, og kommer fra den nord-østlige delen av Ghana. Her ruller highlife-musikken fint, med det typiske trompetspillet man forbinder med denne musikken. Og Lamasis stemme ligger litt bak i lydbildet, som gjør at nhun blir en naturlig del av bandet, hvor hun synger fint sammen med kompet.
Så avslutter de med «Jamestown» en fin og rullende låt med små innsmett av den typiske, tidlige synthen, som ble brukt mye i deler av popmusikken, den gang undertegnede gikk på diskotek på Rondo på Voss på slutten av 1970-tallet. Ikke min favorittbruk av synth, men her fungerer den fint i helheten, under det helt ok trompetspillet. Her bidrar også tenorsaksofonen, men den ligger litt for langt bak i lydbildet til at den fremhever seg.
Dette er musikk som gjerne kan bli en populærplate på de barene og danseplassene hvor highlife-musikken dyrkes. Kanskje blir det litt for «snilt» i uttrykket for meg. Jeg skulle gjerne ha ønsket meg mer energi fra blåserne og litt mer «galskap» i uttrykket. Men det kan det godt hende man får på konsert med denne gjengen.
Jan Granlie
Peter Somuah (trumpet, vocals, cowbell), Jesse Schilderink (tenor saxophone), Anton de Bruin (keyboards, rhodes, synthesizer), Jens Meijer (drums), Danny Rombout (congas, shekere), Marijn van de Ven (double bass, electric bass), Thomas Botchway (talking drum, shekere), Lamasi Akuka (vocals), Pat Thomas (vocals), Gyedy-Blay Ambolley (vocals) Koo Nimo (vocals), Bright Osei Baffour (vocals)
