Den svenske bassisten Frans Petter Eldh kjenner man etter hvert fra en rekke flotte bandprosjekter, fra Schneeweiss und Rosenrot som var det første prosjektet jeg hørte han i, via samarbeid med trommeslageren Anton Eger, og hans sterke involvering i Egers soloplate som kom tidligere i år, den gnistrende gode trioen Gard Nilssen Acoustic Unity (André Roligheten, Gard Nilssen og Eldh), med trommeslageren Christian Lillinger, saksofonistene Marius Neset og Otis Sandsjö, med trommeslageren Peter Bruun, med pianistene Django Bates og Kaja Draksler (med Lillinger på trommer) for å nevne noen av de prosjektene han er involvert i. Han er opptatt av mange musikksjangre, så som klassisk, jazz, svensk folkemusikk, musikk fra Midt-Østen og hip hop, og han har vært en ivrig vinylsamler siden han var liten.
Nå har han satt sammen et band bestående av gamle og nye venner i prosjektet Koma Saxo. Vi møter Eldh med sitt sedvanlige og drivende bass-spill, trommeslageren Christian Lillinger og saksofonistene Otis Sandsjö (ts), Jonas Kullhammar (ts) og Mikko Innanen (as, bs) i 12 komposisjoner gjort av de forskjellige musikerne i bandet, pluss Edvard Vesalas «Byägz», Matti Oilings «Cyclops Dance» og Olle Adolphsons «Så rinner tiden bort» som er platas avslutningslåt.
Da jeg puttet denne innspillingen i spilleren første gang, var det med stor spenning. Selvsagt fordi jeg har stor sans for de fleste prosjektene Eldh involverer seg i, men også fordi han har fått med noen av mine absolutte favoritter i bandet.
Det starter med den drivende «Kali Koma» gjort av Eldh sammen med Sansjö og Lillinger, som går nesten ubemerket over i andresporet, «Ostron Koma» av Sandsjö, og jeg blir litt overrasket. For Eldh, som også står som produsent for platen, lar ikke bare musikerne «peise på» og at resultatet vi får servert er noe nærmest live. Nei, her har Eldh vært framme med sine bassfingre på tastene og spakene i studio, og forvrengt, utdypet og endret «livelyden» til noe som sikkert er grådig moderne, men som jeg tror er vanskelig å gjenskape i en konsertsituasjon. Det er mye bass, på samme måte som den vi finner innenfor en del andre moderne musikkarter, og skarptrommen har fått ekstremt mye diskant. I tillegg blir saksofonlyden «tuklet med», slik at lydbildet blir veldig «hipt» og moderne. Og for oss «gæmlisser» som liker en tenorsaksofon slik en tenorsaksofon låter i akustisk versjon, blir dette uvant og fremmed, og vi får et lydbilde som minner om det på Anton Egers soloplate, hvor Eldh også hadde vært inne i produsentrollen.
Og slik fortsetter det (altfor mye) utover på platen. Og jeg tenker så fint det hadde vært å høre dette i råversjonen, før Eldh hadde begynt å fikle med musikken. For det er grådig tøff musikk som spilles. Og jeg forstår ikke helt hvorfor såpass god musikk skal tukles med i etterkant.
Innspillingene er gjort i Finnvox Studio i Helsinki den 4. desember 2018 og på We Jazz Festival i Kaiku i Helsinki dagen før. Jeg skulle mer enn gjerne hørt bandet live på We Jazz festivalen, for å få dette servert i «råutgaven», før det ble «tuklet» med. Da hadde jeg kanskje forstått mer av hva Eldh gjerne vil med dette. For jeg kan jo høre at musikerne leverer strålende musikk. De tre saksofonistene er noen av de mest interessante vi har i dag, Lillinger er en «duracell-kanin» ved trommene, og Eldh er en av mine absolutte favorittbassister. Og i de fleste av låtene på platen låter det strålende, spesielt i den fine «Byägz» av Edvard Vesala, og Lillingers «Blumer», hvor det virkelig går unna og hvor «tuklingen» ikke er så åpenbar og fremtredende, og den nydelige liveversjonen av Olle Adolphsons «Så rinner tiden bort», er i en ytterst original utgave, som fascinerer, og som er en fin avslutning med de tre saksofonene i trestemt spill.
Kanskje er det dette som er fremtiden for jazzen, ifølge Frans Petter Eldh. Og det kan godt hende han har rett i det. Men jeg er slett ikke sikker! Kjør debatt!
Jan Granlie
Petter Eldh (b), Christian Lillinger (dr), Otis Sandsjö (ts), Jonas Kullhammar (ts), Mikko Innanen (as, bs)
