Plateselskapet Strata-East har de senere årene utgitt tre plater i sin «Dolphy»-serie, og den vi nå sitter med er den andre i serien, etter «Clifford Jordan in the World» og før «Zodiac The music of Cecil Payne». Platen er utgitt på 180 grams vinyl og det er utvilsomt saksofonisten Pharoah Sanders som er lederen for et relativt stort band. Platen kom første gang ut i 1973, og er en innspilling som de virkelig innbitte Sanders-samlere har vært på utkikk etter i flere år. Og åpningssporet, «Prince of Peace» har vært til stor inspirasjon for en rekke hip hop-artister, og har i flere år vært et yndet objekt for sampling.
Pharoah Sanders kom opprinnelig fra Arkansas, men flyttet til California for å studere musikk og kunst. Etter hvert gikk reisen til New York hvor han etter hvert fikk ett stort navn i jazzmiljøet. Han spilte ofte sammen med musikere som Billy Higgins, Sun Ra og Dom Cherry, og særlig inspirasjonen fra de to sistnevnte er tydelig i den musikken vi får servert her. Etter hvert møtte han også John Coltrane, som ble hans mentor, og mens han spilte med Coltrane utviklet han sin tone i tenorsaksofonen til å bli slik vi kjenner den – rå og upolert, samtidig som han hele tiden hadde det nærmest gospel-aktige i komposisjonene og i improvisasjonene, samtidig som hans røtter til Afrika kom sterkere og sterkere fram.
Dette er Sanders tredje innspilling, etter «Pharoah» (1964) på ESP-Disc (som bør forefinnes i ethvert hjem med platespiller), og «Tauhid» (1966) på Impulse!
På «Izipho Zam (My Gifts)» har han fått med seg et sterkt lag med frittgående musikere fra New York-scenen, og vi får høre altsaksofonisten Sonny Fortune, bassistene Cecil McBee og Sirone (Norris Jones), trommeslagerne Billy Hart, Majeed Shebazz og Chief Bey på afrikansk tromme, gitaristen Sonny Sherrock, perkusjonistene Nat Bettis og Tony Wylie, pianisten Lonnie Liston Smith, tubaisten Howard Johnson og vokalisten og perkusjonisten Leon Thomas i dette mer eller mindre «løse» studiomøtet. Odet starter med Leon Thomas’ vokal i «Prince of Peace», som vi, etter å hørt hørt den noen ganger, godt kan forstå at samplere og hip hoperne gjerne ville bruke, før de går over i den heftige «Balance» på side A, mens side B i sin helhet er viet tittelsporet «Izipho Zam».
Musikken er innspilt den 14. januar 1969, og er slik veldig mange litt «løsere» plateinnspillinger var på den tiden. Man har ett og annet tema man er innom, og så gjør musikerne mer eller mindre som de vil etter det. Av og til starter det med en intro før temaet dukker opp, og så «braker det løs», gjerne med riffbasert og fritt spill. Andresporet skiller seg litt ut fra åpningen, i og med at Sanders selv tar solid ansvar sammen med Howard Johnson og hans tuba, og det hele utvikler seg til en svært frisk batalje mellom de fleste musikerne. Og med gitaristen Sonny Sherrock i godlage i rekkene blir det sjelden rolig.
Platen er nok en av Sanders mest ekspressive innspillinger, og hele veien er det en åndelig atmosfære over musikken som fascinerer nesten like mye som den «skremmer». Og mens førstesporet, på grunn av Leon Thomas messende vokal, blir den åndelige åpningen som ofte kjennetegner Sanders musikk, blir andresporet, «Balace» en kakafoni av freejazz, hvor man virkelig skal følge med for ikke å falle av lasset. B-siden, med det nesten 29 minutters tittelsporet «Izipho Zam (My Gifts)», tar oss med på en reise inn i fluxusens univers, hvor ingenting er forutsigbart og slik vi tror det er. Det improviseres fritt over en lav sko, med en relativt rolig start, med en fløyte i front over Leon Thomas vokal og en av bassene, før de finner en felles rytme og et riff de kan spille over. Her legger Sharrock et gitarriff som på mange måter setter standarden for hvor de andre musikerne skal bevege seg musikalsk, og det hele utvikler seg til en deilig, afrikansk-lignende affære i ren Don Cerry-stil som swinger upåklagelig.
Midtveis tas det hele ned, og vi får ett litt søkende mellomspill, før Sanders tar grep og vi får det fine temaet. Litt kaotisk innimellom, men det var akkurat slik det skal være på en slik «session». Og mot slutten, da perkusjonistene tar over, befinner vi oss ett godt stykke inn i en eller annen afrikansk jungel og møter en stamme som ikke bryr seg nevneverdig om verden utenfor. Så dukker Sherrock igjen opp med sin gitar og sitt riff, og låten vokser nok en gang. Og temaet dukker opp igjen, og helt mot slutten koker det som i en heksegryte i en tegneserie, og alle musikerne gir seg ende over og avslutter med en fri kakafoni som blir en velfortjent avslutning på låten, før Sanders igjen leder de andre inn i temaet, som de nok en gang trekker ut i alle retninger, før Sanders igjen fører de tilbake til temaet.
«Izipho Zam (My Gifts)» er blitt en spennende reise inn i New Yorks friere jazzliv på slutten av 60-tallet, og inn i Pharoah Sanders musikalske verden, som befant seg et godt stykke unna det etablerte, amerikanske samfunn. For USA var i denne perioden et land full av motsetninger og opprør. Og Pharoah Sanders og hans musikalske venner ga med sin musikk sine bidrag til å kritisere det etablerte, gå sine egne veier og levere musikk vi i dag kan glede oss over.
Jan Granlie
Pharoah Sanders (ts, perc), Sonny Fortune (as), Cecil McBee (b), Sirone (Norris Jones) (b), Billy Hart (dr), Majeed Shebazz (dr), Chief Bey (african dr), Sonny Sherrock (g), Nat Bettis (perc), Tony Wylie (perc), Lonnie Liston Smith (p), Howard Johnson (tuba), Leon Thomas (v, perc)
