Phil Haynes er en musiker som har vært bosatt i New York i 25 år. Men han er nå bosatt i Pennsylvania. Han har medvirket på mer enn 85 LP-, CD- og DVD-utgivelser på en rekke amerikanske og europeiske plateselskaper. Hans debut, The Paul Smoker Trio’s QB with Anthony Braxton, ble kåret til den beste innspillingen i 1985 av kritikeren Kevin Whitehead. Internasjonale medier har sammenlignet trommespillet hans med mestere som Jack DeJohnette, Roy Haynes, og Elvin Jones, og komposisjonene hans blir sammenlignet med Duke Ellington, Charles Ives, Charles Mingus og Art Ensemble of Chicago. Hans spill ble nylig omtalt som «den perfekte mellomstasjon mellom tradisjon og avantgarde, mellom kraft og raffinement, mellom tilgjengelighet og eventyr … standarder med en ny følelse av drama, dynamikk og ekte øyeblikk med moro».
Nå har han kommet med to nye utgivelser. Den første, Transition(s» på duo med gitaristen Ben Monder, som de senere årene har markert seg, blant annet på utgivelser på ECM. Her får vi 11 låter innspilt i Scholes Street Studio i Williamsburg i Brooklyn, og de fleste kompposisjonene er gjort av de to i fellesskap, men de gjør også John Coltranes «Transition» og standarden «I Fall In Love To Easily».
For den som har en idé om at dette var musikk i landskapet til Anthony Braxton, vil kanskje bli skuffet. For dette er mer i landskapet til Monder enn hos gode Braxton, selv om mye av musikken er relativt fritt improvisert, så blir dette relativt «svevende». Men man kan høre at Haynes er den som ligger tettest på det frittgående, mens Monder, i stor grad, legger lange, nesten elektroniske «tepper» over trommespillet.
Under Covid-isolasjonen begynte Haynes å drømme om prosjekter som kunne inspirere til et nytt kunstnerisk tiår. Ingeniør Jon Rosenberg oppfordret han til å «gjøre den Art Blakey og Anthony Braxton-greia», sammen med unge, lovende musikere. «Selv om en slik tilførsel av ungdommelighet virket åpenbar, var ikke en slik endring umiddelbart så lett å realisere», sier han selv i coverteksten. Og han fortsetter: «Siden jeg er avhengig av innledende, kunstneriske, kjemiske vurderinger for å veilede valg for samarbeid, har det å bo i «sentrale isolerte» Pennsylvania de siste årene skapt utfordringer. Det er mye mer tungvint å personlig møte og spille med neste generasjon artister enn når jeg bodde i min gamle Brooklyn Corner Store (et 80- og 90-talls clearinghouse for likesinnede artister som også var med i Chasing The Masters».
Jeg synes kanskje dette samarbeidet er litt for «svevende» etter min smak. Men har du sans for for eksempel Eivind Aarset og hans likemenn (hvis de finnes), så vi du sikkert like denne utgivelsen. Personlig synes jeg musikken blir for ensformig, og jeg føler jeg ikke har nok tålmodighet til å la meg fascinere gjennom hele platen.
Men det er fint spill fra begge musikerne. Og kontrasten mellom Haynes frie trommespill og Monders enten elektronisk tilnærming og hans enkle, men ytterst lyriske spill på noen av låtene, gjør utgivelsen spennende, selv om det, som sagt, kan virke litt ensformig. Og versjonen av Coltranes «Transition» er rocka og strålende, og kunne virkelig ført til noe.
På Return To Electric, møter vi den gode trommeslageren sammen med bassisten Drew Gress, som de senere årene er «overalt» i «Brooklun»-jazzen, og gitaristen Steve Salerno. Her får vi en litt annen musikk, hvor de starter med Chick Coreas «Crystal Silence» med en lyrisk og vakker gitarintro, gjør en relativt rocka og fri versjon av Coreas klassiker, i en helt annen versjon enn den vi fikk med Corea og Gary Burton.
Her gjor de 13 komposisjoner, hvor noen er av Haynes, en av henholdsvis Gress og Salerna, mens resten er laget av noen av jazzens «hedersmenn».
Etter åpningen, er de over på John McLaughlins «Spectrum», før vi får George Russells «Livingg Time», fem låter av Haynes, en av Salerno, McLaughlins «Lotus on Irish Spring», en av Haynes og en av Gress, før de avrunder med Wayne Shorters «Paraphernalia».
Kanskje det beste med denne utgivelsen er at alt henger fint sammen, og de gir Haynes god plass til kreativt og fint trommespill. Jeg kjenner jo Gress fra en rekke fine utgivelser de senere årene, og jeg har alltid hatt stor sans for hans fine bass-spill. Men Salerno var ny for meg, og her har Brooklyn-jazzen fått et tilskudd som man skal ta vare på. Han har mye rock «bak ørene», og bruker kunnskapen til å skape utmerket musikk. Som nesten like godt kunne vært gjort av John McLaughlin eller noen av de andre utmerkede «jazzrock»-gitaristene fra det håpløse landet.
Gress avleverer noen strålende soloer, hvor han bruker kontrabassen, der altfor mange ville ha plukket fram el.bassen, en holdning til musikken jeg godt kan like. Og bak, foran og ved siden av gitaren og bassen, leverer Haynes lydhørt og utmerket trommespill.
Vi får tre låter med tittelen «Cadenza», en av hver avmusikerne, som presenteres som tre «mellomspill», mellom de lengre låtene. Og Salernos versjon kom mer rett før John McLaughlins fine ballade «Lotus on Irsih Springs», hvor trioen virkelig koser seg, og Gress sin soloversjon kommer rett før Wayne Shorters fine «Paraphernalia», som avslutter albumet.
Av de to albumene kommer jeg nok til å spille trio-platen mest. Her synes jeg musikken gjennomgående er mer variert og spennende. Musikken føles «løsere» og emr kreativ, og med avslutningen med Shorters låt, får vi en utmerket avslutning, hvor de gjør en nydelig og rocka versjon av en av Shorters fineste komposisjoner. Og jeg synes det er litt oppsiktsvekkende, at jeg synes mange av Shorters komposisjoner gjøres vel så spennende av andre musikere, enn hans egne versjoner (de som kjenner meg vet at jeg aldri har forstått storheten i Shorters spill).
Jan Granlie
Phil Haynes (drums), Ben Monder (guitar), Steve Salerno (guitar), Drew Gress (double bass)
