Pitch og rytme er grunnleggende byggesteiner i de fleste former for musikk, men hva med det tredje elementet i navnet til det stadig voksende improvisasjonsensemblet Pitch, Rhythm and Consciousness? For bandets grunnleggere, tenorsaksofonisten Tony Jones og fiolinisten Charlie Burnham, er bevissthet kanskje den viktigste faktoren for å skape harmoniske lyder i øyeblikket. «Både Tony og jeg er interessert i å holde våre åndelige jeg vitale», sier Burnham, som mange har hørt på innspillinger med blant andre James Blood Ulmer, Cassandra Wilson, Steven Bernsteins Millennial Territory Orchestra og Living Colour, blant mange andre. «En av tingene som trakk meg og Charlie sammen, er at vi begge er buddhister, men fra forskjellige tradisjoner», tilføyer Tony Jones til, en mangeårig samarbeidspartner med Peter Apfelbaum, men som også har jobbet med Don Cherry, Cecil Taylor, Muhal Richard Abrams, Joseph Jarman og andre. «Det er bare en del av hvem vi er. Hvis det ikke ble en del av musikken, måtte det bety at vi bevisst unngikk det».
Ved siden av fiolinisten Charlie Burnham og tenorsaksofonisten Tony Jones, består bandet av trommeslageren og perkusjonisten Kenny Wollesen, cellisten Marika Hughes, tenorsaksofonisten Jessica Jones og bassisten Rashaan Carter, og vi får 12 komposisjoner/improvisasjoner, innspilt den 11. desember 2023.
De starter med Burnhams «I Shall Not Want», en slentrende og seig blues, hvor jeg mistenker at Burnham opptrer som vokalist i beste bluesstil, over saksofonene og Wollesens relativt lett gjenkjennelige trommespill. De fortsetter med Burnhams «The Beginning of the Universe», hvor de beveger seg inn i den spirituelle jazzen hvor det er så vidt vi hører dem i starten. Men jeg fortviler ikke, for jeg vet att det kommer spennende musikk ut av den frie improvisasjonen. Og etter hvert vokser det også her fram en nydelig blues, med fin vokal (hvorfor det ikke står noe sted i coveret hvem som er vokalist, forstår jeg ikke, for vokalen er en viktig del av helheten, men jeg mistenker Burnham for å være den ansvarlige), og jeg føler vi befinner oss i landskapet hvor flere amerikanske jazzmusikere befant seg for en del år siden. Litt Art Ensemble of Chicago, litt Archie Shepp, og litt fra en rekke av kretsen rundt AACM.
Tredjesporet er også av Burnham, «Tiny Little Inkling» åpner med fint og løst pizzicato-spill over trommene til Wollesen, før vi nesten får en sekvens med fri bluegrass-fele over trommene, før vi kjenner igjen den gode felespilleren fra andre møter med James Blood Ulmer. Så følger like godt Nasheet Waits sin fine «Kush» med cello, bass og fiolin, og gjøres til en vakker ballade før de to saksofonistene kommer inn og gjør også denne til en løs og deilig blues
«Fundamental Blues» er gjort av Tony og Jessica Jones, og er en kollektiv blues hvor de to legger seg tett på hverandre og lager en vakker, improvisert sak, som ingen av de andre blander seg borti, før Burnham er tilbake med «Trouble», som er en drivende og fin blues med pizzicatofele over et sugende og fint komp, før Tony Jones kommer inn, og det er bare å lene seg tilbake og nyte. Burnham gjør en svingende solo som kunne vært hentet mange år tilbake, fra Stuff Smiths tid, og man kan nesten høre at musikerne koser seg. Carter serverer en fin bass-solo, før han er over i en løs og fin walking bass under pizzicatofela og celloen, og det hele stopper (nesten) midt i noe som kunne vært utviklet videre.
Så følger Burnhams «Running in the Darkness», hvor de tar det helt ned i starten med fiolin og cello i front, før en av tenorsaksofonene kommer smygende, og vi er inne i noe som kan føles spirituelt og vakkert. En tung bass er selve basisen under fint fiolinspill som har mye av swingjazzen i seg, selv om det er moderne.
Så får vi Tony Jones sin neddempede «Whose Tears Are These», hvor de to tenorsaksofonistene kommuniserer fint over trommene, Begge saksofonistene høres ut som noen av de beste man fikk fra 1950-tallet, men de utvikler spillet fint over resten av bandet, som kommer inn etter hvert, og vi får en relativt fri improvisasjon som fungerer fint.
Deretter før vi en kort og fin strykebass-solo fra Hughes i hennes «This Herein Goes Nowhere», før Jessica Jones sin «Psalm for a Shared Tomorrow», også en neddempet sak for de sene nattetimer, med fint saksofonspill i den lysere delen av registeret, og fine bidrag fra Burnham og Hughes. Også her utvikler musikken seg fra det relativt «streite» til noe friere hvor Jessica Jones briljerer med utmerket tenorsaksofonspill i det spirituelle landskapet.
Så følger Wollesens to minutter lange «Shadow Box», hvor han følger fint opp de tidligere neddempede låtene, med gonger og spill med køller, før de avrunder med Burnhams «Prepare a Refuge», hvor ringen på mange måter slutter, med svingende og fint fiolinspill over et fint komp og fin bluesvokal.
Dette er blitt en utgivelse hvor man ser seg litt tilbake i tid, men hvor man hele vegen har kompasspilen pekende framover. Elementene fra tidligere tider og den spirituelle jazzen er til stede hele vegen, men dette er kreative musikere som tar i bruk elementer fra sine liv, og tar de med inn i et nytt musikalsk landskap hvor beina er solid plantet i tradisjonen, men hvor nyskapingen hele tiden ligger der og er med på å gjøre dette til en fremragende utgivelse.
Denne anmeldelsen er skrevet for en god del dager siden, og samme dag som budskapet om at Pave Frans hadde gått bort. Og ikke så altfor mange plateutgivelser hadde passet bedre på en slik dag enn nettopp denne. Selv om det her gjennomgående er snakk om Great, Black Music – av beste merke.
Jan Granlie
Charlie Burnham (violin), Tony Jones (tenor saxophone), Jessica Jones (tenor saxophone), Marika Hughes (cello), Rashaan Carter (bass), Kenny Wollesen (drums, percussion)
