Den finske trioen Plop, bestående av saksofonisten Mikko Innanen, bassisten Ville Herrala og trommeslageren Joonas Riippa, feirer i år sitt 15-årsjubileum som band. I forbindelse med jubileet utgir de denne platen som ble innspilt på slutten av 2020, hvor de samarbeider med den finske jazzlegenden, fløytisten og saksofonisten Juhani «Junnu» Aaltonen.
Saksofonisten Mikko Innanen er en av de finske jazzmusikerne med størst suksess gjennom de senere årene. Han har «rasket med seg» nesten alle jazzpriser som finnes i Finland, pluss flere internasjonalt. Han er en av de musikerne, som alltid har mange jern i ilden, og bruker mer tid på veien enn hjemme. De andre medlemmene i PLOP er på ingen måte mindre travle, og bassisten Ville Herrala og trommeslageren Joonas Riippa er to av de mest anerkjente og mest brukte musikerne i den finske jazzen, med en rekke prosjekter gående.
PLOP har tidligere utgitt tre album på selskapet Fiasko Records. «Debut, An Sich» kom ut i 2009, etterfulgt av «Per Se» i 2013, før vi fikk «Unicorn», i 2016 (en plate som er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/plop/).
Når de nå feirer sitt 15-årsjubileum, gir de ut sitt femte album «Plop & Junnu». Trioen og Juhani Aaltonen spilte sammen for første gang sommeren 2018. Siden de ikke hadde noen problemer med å finne felles musikalsk basis, bestemte de seg for å fortsette samarbeidet. I september 2020 gjorde de en innspilling for det finske radiokanalen YLE i det legendariske Finnvox Studios hvor Juhani har spilt inn en rekke plater siden 60-tallet. Alle låtene ble komponert i løpet av det første Covid-året, inkludert «Letter to Han», Innanens hyllest til trommeslageren Han Bennink og «Täysistunto», visstnok en beskrivelse av et plenumsmøte i det finske parlamentet; Herralas «Totnoy», et ordspill på komponistens opprinnelige Turku-dialekt og Riippas «Yeah-Gary!», med et seksdelt blåseensemble som spiller bakgrunnshits. På de fritt improviserte sekvensene «Alasumu» og «Saareke, kyllä vain» kan man høre improvisatorer fra ulike generasjoner smelte sammen i en deilig sekvens.
Og de starter med «Letter to Han», som er en relativt frisk hard-bop-låt, hvor man kanskje skulle tro at Riippas trommespill ble satt i fokus, men dette er blitt en strålende låt hvor Innanens altsaksofon briljerer sammen med Herralas pågående bass-spill. Og når Aaltonen kommer inn med sitt Coltrane-aktige tenorsaksofonspill, er i alle fall denne anmelderen solgt. Aaltonen er født den 12 desember 1935, og har dermed passert 86 år, noe det er umulig å høre i spillet hans, annet enn at det oser av erfaring. Dette er en strålende åpning på et album fra ett av Finlands fineste jazzensembler.
Deretter får vi Herralas «Totnoy», hvor Aaltonens fine fløytespill tar styringen med Innanens frie spill i bakgrunnen, før vi får en nydelig balladesekvens mot slutten. Jeg har ofte uttrykt min skepsis over fløytespill i jazzen, men når Aaltonen setter an tonen, kan jeg ikke annet enn elske det.
«11%» er også med fløyte, og vi får en slags japansk inspirert låt, som kunne gått rett inn i den japanske folkemusikktradisjonen. Men det er bare i starten, før Innanen på sopranino og Aaltonen på fløyte, brer låten utover over et fint og relativt bastant komp, før de to i front igjen tar oss inn i det japanske. En relativt kort «snutt», som inneholder mye hyllest til den japanske musikken.
«Who Nation-State Isn’t» er også en låt av Innanen, som starter med nesten smektende barytonsaksofonspill, som like gjerne kunne vært tenor, og vi kan se et nattlig Manhattan for oss og dampen fra metroen komme opp gjennom kumlokkene, før vi nesten er inne i en Eric Dolphy-aktig sekvens. Her er kommunikasjonen mellom Innanen og Aaltonen strålende over et fint komp som lytter intenst og legger et fint grunnlag for improvisasjonene til de to saksofonistene, hvor Innanen er den førende med smektende og lekent spill, som hele tiden endrer stemningen i låten. Og når Aaltonen tar over får vi nydelig spill i Coltrane-tradisjonen, men med hans helt særegne improvisasjonsegenskaper. Nydelig! Her får også Riippa slippe til med en fin trommesolo, før Innanen gir til beste en kort sekvens, før de får samlet troppene til en fin avslutning.
Så følger Herralas «Crispy Höst», hvor han og Riippa legger grunnlaget for en fin tenorduell, hvor begge saksofonistene virkelig bidrar til å gjøre dette til en nydelig låt, før vi får den kollektive «Alasumu», som viser at denne kvartetten også er strålende fri-improvisatører med fint duospill med Herralas strykebassspill og Aaltonens fløyte, før vi får Innanens «070520», som er av en helt annen karakter enn den foregående balladen. Dette er en låt med et heftig tema spilt av Innanen i starten, før Aaltonen får «breie» seg ut i hele sin bredde med tenorsaksofonen. Og Innanen tar over «stafettpinnen» og viderefører Aaltonens solo på en fremragende måte, før Herrala får breie seg litt, før Innanen raser avgårde med temaet til slutt. Herlig!
«Yeah, Gary!» er skrevet av Riippa, og er litt annerledes enn de foregående. Den er mer «moderne» enn de foregående, og tar blåserne ut på en litt annen reise, men det er fortsatt like deilig musikk, og blåserne har godt av å få testet seg på en slik låt også. Og her spiller Riippa også trompet innimellom, mens Innanen leker med flere små instrumenter, pluss obo.
«Täysistunto» (plenum) er skrevet av Innanen, og er låten han har skrevet til en plenumsdebatt i den finske nasjonalforsamlingen. Og her går samtalene og diskusjonen rolig og fint for seg. Innanens saksofonspill er på mange måter forklarende, omtrent som han står på talerstolen og fremlegger en sak som alle bør være enige i, etter hans mening. Aaltonen er neste taler, og med fløyten sier han seg enig i mye av det Innanen har lagt fram, og viderefører mange av hans ideer. Det er vel egentlig bare Herrala og Riippa som er i oposisjon, med pågående og fint kommenterende spill, men ikke på en måte som virker som de er blodig uenige med de to som har vært oppe og lagt fram forslagene. Herrala får slippe til med sine meninger, men har ikke så mye å tilføye, og når Innanen og Aaltonen konkluderer mot slutten er alle enige. Ikke akkurat en «polsk riksdag», men en debatt man kanskje av og til savner i flere nasjonalforsamlinger rundt om i verden.
Så følger Innanens «2+1», en vakker ballade med barytonsaksofon og fløyte i front, som kunne vært kveldens siste låt. Men det er det ikke. De avslutter dette nydelige settet med den kollektive «Saareke, kyllä vain» (som betyr noe sånn som øya, ja bare) – om det kan bety noe … Men det spiller ingen rolle, for dette er en løst sammensatt låt hvor musikerne snakker litt sammen i starten, selvfølgelig på finsk, mens Aaltonen legger inn en intro som invitasjon til de andre. Dette er platas lengste spor (og klokkes inn på 11:43), og viser det litt uhøytidelige i denne kvartetten, men som samtidig er dypt seriøst, hvor vi får høre tre av de beste jazzmusikerne i Finland leke seg rundt Aaltonens tenorsaksofon og kommentere hans spill på en fremragende måte. Det hele utvikler seg til en veldig typisk Aaltonen-låt, slik vi har hørt ham i en rekke sammenhenger fra egen trio til samarbeid med blant annet Joe McPhee. Her viser han virkelig hvilken stor kapasitet han er, og det viser han på en måte så de andre tør nesten ikke bevege seg altfor nær spillet hans. Men etter hvert som spillet blir friere, ender dette opp i en fantastisk, kollektiv improvisasjon, som burde være verdt hele prisen på platen. Mesterlig!
PLOP har med denne innspillingen lagt nye alen til sin historie (kan man si det?), og sammen med maestro Junnu, har de laget en praktfull plate som bør skaffe de fire innpass på enhver jazzfestival med respekt for seg selv det kommende året.
Og hvis ikke denne kvartetten blir å finne på Tampere Jazz Happenings program i månedsskiftet oktober/november i år, så kan jeg love grisebank og buksevann til festivalbooker Juhamatti Kauppinen. For dette er et band som passer perfekt en sen kveld i Telaka, klubben for finsk musikk på festivalen.
Jan Granlie
Mikko Innanen (as, sopraninos, bs, ts, ss, obo, little instruments), Juhani Aaltonen (ts, fl), Ville Herrala (b), Joonas Riippa (dr, perc, tp)
