Å kalle et band som består av harpe, piano og klassisk gitar for powertrio, vil jeg si er relativt ambisiøst. Men det er faktisk hva Eduardo Raon (harpe, elektronikk, idiophone), Joana Sá (piano, idiophone) og Luis José Martins (gitar, elektronikk, idiophone) kaller sitt band.
Og det er ikke uventet at det er det portugisiske plateselskapet Clean Feed som tar på seg jobben med å gi det ut på plate.
Jeg kjenner ikke til noen av de tre musikerne fra før, men via internett har jeg funnet ut at de tre kom med sin første plate i 2008, på Creative Records. På coveret står det ikke mye informasjon om når innspillingen er gjort, annet enn at den er gjort i Estúdios Namouche i Lisboa, og at musikerne kommer fra Portugal.
Men det spiller egentlig ingen rolle. Det er musikken vi får servert på disse fire sporene som er det essensielle.
Alle tre musikerne benytter seg av det, ikke så ofte brukte instrumentet idiophone, som beskrives som ethvert musikkinstrument som skaper lyd hovedsakelig av at instrumentet som helhet vibrerer, uten strenger eller membraner. De fleste slagverkinstrumenter som ikke er trommer, regnes inn under betegnelsen idiophoner, men det viktige her er at de vibrerer på grunn av lydbølger fra de andre instrumentene, uten at man berører dem.
Men dette er essensiell musikk, og musikk vi til daglig ikke skriver så mye om her på salt-peanuts. Musikken befinner seg langt fra hva man regner som gangbar jazzmusikk. Vi oppholder oss mye mer i samtidsmusikkens verden i disse tres selskap. Jeg føler at alle fire sporene godt kunne vært laget som filmmusikk, og ikke til en krim eller skrekkfilm, men en portugisisk kjærlighetsfilm hvor det langt fra ender godt. Musikken kunne vært brukt i en fransk film noir, eller en film gjort av Ingmar Bergman. Helst i sort/hvitt, og med lite dialog.
Og det er tre glimrende musikere vi møter. De improviserer fram mesteparten av stoffet, med unntak av tredjesporet «Di lontan fa specchio il mare», som er komponert av Conctanca Capdeville, som en hyllest til den portugisiske komponisten Joly Braga Santos (1924-1988).
Musikken er original, og man legger spesielt merke til det kreative og spennende harpespillet til Eduardo Raon, som sammen med den klassiske gitaren til Luis José Martins skaper et helt spesielt lydbilde.
Pianoet til Joana Sá, kan innimellom minne om hva man har fått servert fra pianisten Terry Riley, og alt fungerer svært minimalistisk og stille.
Og selv om de hhar valgt å kalle bandet for Powertrio, så er det, selv om mesteparten er minimalistisk og stille, en power som griper deg som lytter, hvis du gir platen tid og rom.
En original og, ikke minst spennende plate fra Clean Feed, fra tre utrolig interessante musikere som forteller oss historier vi ikke visst vi gjerne ville høre.
Jan Granlie
Eduardo Raon (harp, elec, idiophone), Joana Sá (p, idiophone) og Luis José Martins (g, elec, idiophone)
