Det er ikke ofte vi er innom innspillinger av band som har som målsetting å bevege seg under innspilling. Men på La Démesure du pas gjøres akkurat det. Da konsertmarkedet var nedstengt på grunn av pandemien, gjennomførte saksofonisten Matthieu Prual og bandet hans, en serie utendørs innspillinger, som fortsatte fram til våren 2023. De valgte å foreta musikalske vandringer i offentligheten, hvor de vekslet på vandringer og øyeblikk hvor de utforsket steder som kunne tilby spesifikk akustikk og poetikk, mens instrumenteringen varierte fra solo-, duo- og kvartettstykker. En låt, «VIP» ble innspilt i den ultraresonante ubåtbasen Saint Nazaire, mens «Sainte Marguerite» er gjort på kvartett i en alkove med et vindu med utsikt over Atlanterhavet, plassert under en trapp på tollbetjentenes sti, mellom byrommet og det maritime. Andre er gjort på duo, som «Mespras», «Ritournelle Dorémi» og «Double Flûte», hvor de fordyper seg i et landlig landskap der vann blir et element i det musikalske spillet med hendene og steinene til Toma Gouband, og saksofonene og klarinettene fordyper seg i jakten på lyder like eksperimentelle som de er barnslige.
For å lede lytteren fra et rom til et annet, er stykker innspilt mens de går på kryss og tvers i tur og orden gjennom sommervarmen, hvor vi hører innslag av en flymotor i «Marche dans l’thickness», og så videre. Og det er ingen tvil om at dette er originalt gjort. Men man stiller seg jo unektelig spørsmålet om dette egentlig er nødvendig? Hadde det ikke vært enklere og, minst, like spennende, å gjøre opptakene i et godt platestudio eller på en konsert hvor lydforholdene er gode og stabile?
Er det sånn at musikerne spiller annerledes i nært møte med den franske naturen? Det kan godt hende, for musikken vi får servert på La démesure du pas er naturbasert. Man hører hele veien naturlyder, som man kunne gjenskapt med «field recordings», men at dette er musikere som trives i naturen, skal man godta og gi de kreditt for.
Musikken er hele veien ytterst neddempet og fri, med mye bruk av pauser og naturelementer sammen med de mer konvensjonelle instrumentene. Og jeg får en følelse av at mesteparten av denne musikken kunne vært brukt mens man utøver yoga eller andre mediterende sysler. Men heldigvis får vi elementer av støy og bråk, som tar oss vekk fra det mediterende for noen øyeblikk, og over i den frijazzen vi vanligvis lytter til.
Etter å ha lyttet meg gjennom denne utgivelsen noen ganger, får jeg en viss sympati for den musikken de fem musikerne lager. Og koblingen mellom de konvensjonelle instrumentene som diverse saksofoner, fløyter og klarinetter går fint «i hop» med Toma Goubands perkusjonselementer.
Jan Granlie
Matthieu Prual (soprano saxophone, flutes, foot rattles, artistic direction), Carol Robinson (Eb clarinet), Gabriel Lemaire (alto saxophone), Toma Gouband (In situ percussion, stone, metal, wood, water, voice), Joris Rühl (Bb clarinet), Christophe Havard (sound design)
