Denne trioen, bestående av vokalisten June Tabor, saksofonisten Iain Ballamy og pianisten Huw Warren, kom for noen år siden ut med platen «Querus» som deres debut på ECM.
Etter mye venting, er de nå endelig tilbake med den særegne blandingen av britiske folkemelodier og jazz, en blanding som på deres første innspilling, fungerte fantastisk godt. Jeg hørte dem på Punkt-festivalen i Kristiansand en stund før platen kom, en konsert som satte sterke spor hos undertegnede. Spesielt når de gjorde låten «All I Want From You», som er en sang om lengsel og adskillelse, overgikk de det meste.
På deres nye plate starter de med Robert Burns kjente «Auld Lang Syne» i det velkjente lydbildet fra forrige plate. Tabor mørke og vakre stemme sammen med Warrens oversiktlige pianospill og Ballamys klare saksofontoner. Deretter følger den tradisjonelle «Once I Loved You Dear (The Irish Girl)», som følger godt opp førstelåta, men med mer irske vendinger. Den tradisjonelle «On Barrow Sande», fra Sommerset er neste, og derfra og ut er vi tapt for denne verden.
Vi får Huw Warrens instrumentale «Christchurch», en fin ballade, som ikke bryter med resten før Don Raye og Gene de Pauls «You Don’t Know What Love Is», som beviser at June Tabor også kan synge jazz på en fantastisk måte. Med hennes særegne stemme gjør hun denne til noe helt annet enn de fleste jazzversjonene vi har hørt tidligere.
«The Manchester Angel» handler om regimentet fra Manchester som støttet prins Charles Edvard Stuart i sin marsj for å ta tilbake tronen i London i 1745. At de støtte på Jacobinerne i Derby, gjorde ikke marsjen mot hovedstaden enkel, og det er det denne gamle sangen dreier seg om. Og vi får en troverdig og fin versjon fra de tre.
Deretter får vi trioens versjon av Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s Alright», i en overraskende lys versjon, selv om det går saktere for seg enn hos Dylan. Og de serverer en versjon jeg er overbevist om at Nobelprisvinneren setter pris på.
Så får vi Ballamys bidrag, balladen «Emmeline», hvor han og Warren serverer en låt som ligger et godt stykke fra det vi er vant til å høre saksofonisten gjøre med blant andre duoen Food (med trommeslageren Thomas Strønen). Det virker som både denne låta, og Warrens bidrag er skrevet akkurat for dette samarbeidet, og begge fungerer fint mens Tabor har «vanningspause».
Ruth L. Tongue har samlet inn flere folkemelodier i England, og en av dem er «The Sheperd And His Dog». Dette er nok en ballade fra den engelske landsbygda, som er sår og lengselsfull, før vi får «The Cuckoo», som bryter litt med resten av platen, men uten at stemningen på noen som helst måte endres.
Så avslutter de tre denne strålende innspillingen med Stephen Sondheim og Leonard Bernsteins «Somewhere», som ikke akkurat kan kalles en folketone fra det britiske høylandet, men som fungerer perfekt som avslutning på denne plata. Det er sjelden å høre denne låta gjort av en kvinnelig sanger med såpass dyp stemme, men det gjør den bare enda bedre, etter min smak.
Tabors mørke, behagelige og tilbakelente stemme er som skapt for disse balladene, for det er i første rekke ballader vi her får servert, og sammen med Ballamys lekne spill over, under og rundt vokalen sammen med Warrens komp, gjør dette til en perle av en plate.
I de siste årene har det kommet en rekke litt ubetydelige plater fra ECM, selve flaggskipet når det gjelder moderne, lyrisk jazzrelatert musikk i Europa. Men med de to platene med denne trioen, så retter de opp all kritikken jeg har kommet med mot utgivelsene. Så lenge June Tabor, Iain Ballamy og Huw Warren får lov til å synge og spille sine ballader på selskapet, så er alt tilgitt. Magisk, rett og slett!
Jan Granlie
June Tabor (v), Iain Ballamy (ss, ts), Huw Warren (p)
