Det er tydelig at det norske plateselskapet ODIN, eid av Norsk jazzforum, har blitt tilført ekstra økonomiske midler etter at man skiftet regime i organisasjonen. Tidligere var det umulig å få ekstra bevilgninger til ODIN (i første rekke til utgivelsen av tidsskriftet jazznytt, som undertegnede hadde en finger eller to med i, men også til plateselskapet) fra jazzforum, men nå blomstrer både tidsskriftet og plateselskapet, med nye utgivelser, pluss flere gjenutgivelser.
Nå utga de Radka Toneffs store salgssuksess «Fairytales» for en stund siden, men på grunn av problemer med å få overført musikken fra originaltapene etc. så kom den på markedet med feil hastighet, og måtte trekkes tilbake.
Men nå er en annen av Toneffs plater gjenutgitt, nemlig hennes liveopptak fra jazzklubben Onkel Pö i Hamburg fra 10. mars 1981.
Her møter vi henne sammen med de musikerne hun spilte med på den tiden, pianisten Steve Dobrogosz fra blant annet «Fairytales», bassisten Arild Andersen og trommeslageren Alex Riel, i 11 låter, som ikke nødvendigvis er mest kjent for å være på altfor mange jazzsettlister.
Men Toneff og hennes mannskap skapte jazz av nesten uansett hva du ga dem av musikk, og det låter strålende hele veien.
Det starter med Wall/Landesnmanns «Spring Can Really Hang You Up The Most» i en stille og intens versjon, før vi får Steve Bishaops «Never Letting Go», en låt som passer perfekt til Toneff, før vi får Ornette Colemans nydelige «Lonely Woman». Det står ingen steder hvem som har gjort den fine teksten til låta, og jeg finner heller ingenting på internett om det, så da kan man kanskje forvente at det er Toneff som har forfattet denne nydelige teksten. Hun og medmusikantene tolker den perfekt, og særlig synes jeg Dobrogosz spill her er formidabelt.
Andersens «A Certain Peace» fortsetter. Den sto nærmest fast på Toneffs settliste, og er også å finne Toneffs andre utgivelse «It Don’t Come Easy» fra 1979 på selskapet Zarepta, og på platen «Some Time Ago», en samleplate med Toneffs beste, med Andersen, Jon Eberson (g) og Pål Thowsen (dr). Vi får en litt annen versjon her, men en soleklar vinner på en konsert er den. Her får også Alex Riel boltre seg bak trommene, før Andersen overtar slik nesten bare han kan.
Michael Franks «Antonia’s Song» er neste, også en favoritt fra konsertlista til Toneff, men så vidt jeg vet, er det første gangen den er med på plate med Toneff. En usedvanlig vakker ballade, hvor Toneff briljerer med stemmen og de tre musikerne er helt framme på tuppa for å gjøre denne til en perle, og de mestrer det.
Kenny Loggins «Set It Free» er neste, en nydelig låt hvor Toneff virkelig går inn i stoffet, før vi får en vakker versjon av Bob Dylans «Just Like A Woman, Archies Shepps fine blues «Rest Enought», den tradisjonelle «Bulgarian Folk Song» fra Toneffs opphav og Andersen og Giovannis «Fire» i en slags medley, før de går inn for landing med Patti Austins optimistiske «Havana Candy», hvor Toneff synger på et slags quasiengelsk og som er utrolig sjarmerende og Osbournes «We’ll Be Together», som den perfekte avslutningen på en fantastisk kveld på den tyske jazzklubben.
I coverteksten er Toneff er det sitert fra et intervju med Toneff gjort av Karin Moe, hvor hun sier: «Når jeg synger, gjør jeg alt galt – og jeg vil ha det slik». Og vi som nå kan gjenoppleve opptil flere av de store, musikalske øyeblikkene fra Toneff, skal være glade for at hun gjorde akkurat det. For noe annet hadde blitt helt feil!
Jan Granlie
Radka Toneff (v), Steve Dobrogosz (p), Arild Andersen (b), Alex Riel (dr)
