Så er omsider Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin nyutgivelse av «Fairytales» endelig på plass igjen, forhåpentligvis i riktig versjon. Den forrige gjenutgivelsen ble presentert med brask og bram på Victoria, Nasjonal jazzscene høsten 2015. Da hadde man leid inn et sprengdyrt stereoanlegg, samlet presse og «nerder», og andre, for å foreta en offentlig gjennomlytting av albumet. Men det gikk ikke helt som ODIN-selskapet hadde tenkt.
Å samle en gjeng plate»-nerder» for en slik gjennomlytting, er en alvorlig og skummel øvelse, og da man fant ut at platen gikk 4 HZ for fort, var katastrofen total.
Vi anmeldte platen i 2015, siden våre ører ikke er så fininnstilt som de tydeligvis er hos enkelte andre, og historien om denne kvelden på Victoria ble fulgt av salt-peanuts.eu-nerd nummer 1, Johan Hauknes, og hans rapport fra begivenheten kan du lese her.
Her bringer vi anmeldelsen av gjenutgivelsen fra 2. desember 2015, som for øvrig var den andre gjenutgivelsen av platen (!). Musikken er den samme, og jeg er ikke i stand til å høre forskjell på den forrige gjenutgivelsen og den nye, og skal man sjekke det grundig, så må man muligens spille de to siste versjonene samtidig, eller alle tre. Eller for å være helt sikre, alle fire utgivelsene:
«Fairytales» ble egentlig gjenutgitt i 2015, men da Som de fleste vet, i alle fall våre norske lesere, så er Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin plate «Fairytales», kåret til den beste, norske jazzinnspillingen gjennom tidene i Morgenbladets kanon.
Akkurat det, skal jeg ikke ta stilling til her og nå. Men at platen er bra, er hevet over en hver tvil. Og at den nå er gjenutgitt, med bedre lyd, er verdt å merke seg!
Ideen til denne duoinnspillingen, med Toneffs sterke stemme og Dobrogosz vakre og lydhøre pianospill, ble unnfanget av flere instanser og personer. Norsk Jazzforbunds daglige leder, Rolf S. Grundesen jr., skal ha mye av æren for at platen ble innspilt i Grieghallen i Bergen fra 15.-17. februar 1982. At Grundesen ikke er nevnt i coverteksten på nyutgivelsen, er noe man nærmest kan kalle en katastrofe. Uten hans innsats, så er jeg ikke sikker på om «Fairytales» ville sett dagens lys i utgangspunktet. At innspillingen i Grieghallen, med det helt spesielle lydutstyret de hadde der, ble benyttet til innspillingen, var i utgangspunktet hans ide, og som daglig leder i Norsk Jazzforbund, var han også en sentral skikkelse i plateselskapet Odin. At versjonen av «My Funny Valentine» fra NRK den 26. november 1982 er med, med Erling Wicklund som tekniker, er bare med på å fullende et strålende album.
Det er en helt egen historie om hva som skjedde med mastertapene etter at utgivelsen kom som et sjokk på det norske publikum på 80-tallet. Innspillingen i Grieghallen var tatt opp på en opptaksmaskin som det skulle et par skikkelige lydnerder til for å få til å fungere i ettertid, og at innspillingene nå er utgitt på nytt, med bedre lyd og med noen få rettelser i opptaket, skal bassisten Arild Andersen og de andre involverte ha stor takk for. Jeg vet at det har vært snakket om å gjenutgi platene i en god del år i «restene» etter Odin i Norsk jazzforum.
Men hva så med musikken? Har den tålt tidens tann? Ja, i alle høyeste grad! Dette er strålende duomusisering fra første tone i åpningssporet «The Moon Is A Harsh Mistress», via en rekke standarder, både fra jazz- og poplandskapet, til de runder av med Dobrogosz melodi og Emily Dickinsons tekst i «I Read My Sentence».
De tos versjon av «My Funny Valentine» er en klassiker. Det samme er versjonene av «Nature Boy» og «Come Down In Time» og «Lost In The Stars». Kommunikasjonen mellom de to er fabelaktig, hvor Toneffs stemme og Dobrogosz piano passer perfekt sammen.
Det man merker best av forbedringer på gjenutgivelsen, er at der hvor Toneffs stemme fikk en slags sprekk i de høye tonene hvor hun «tok i» på originalen, låter det perfekt i nyutgaven. I tillegg er det strammet inn et par steder, hvor tapen ikke hadde oppført seg slik den skulle på originalen.
Derfor er denne gjenutgivelsen en ytterst viktig utgivelse. Toneff og Dobrogosz har gjort en evigvarende plate, som med denne gjenutgivelsen, har fått akkurat det løftet man skal kunne forvente av nyutgivelser.
«Fairytales» har, helt siden den kom ut første gang, vært en favoritt. Nå har den fått evig liv! Og takk og pris for det! Men om det er en plate som kan regnes som den viktigste, norske jazzutgivelsen gjennom tidene, er jeg fremdeles ikke sikker på.
Jan Granlie
Radka Toneff (v), Steve Dobrogosz (p)
