Det var i utgangspunktet trommeslageren og perkusjonisten Ramón Lopez sitt forslag at han og bassisten Barry Guy skulle møtes i studio. Og kanskje var det hans sammensetning av trommer og cymbaler som førte til tanken på et metaforisk planetarisk system i musikken de deretter gjorde sammen.
«Sidereus Nuncius – Starry Messenger» er tittelen på en ganske kort astronomisk avhandling av Galileo Galilei som ble publisert tidlig i 1610. Galileis teleskopiske observasjoner av månen og andre himmellegemer ga detaljerte opplysninger om hvor langt unna hverandre de forskjellige himmellegemer ligger i vårt solsystem. På samme måte som et teleskop fungerer mikrofonene i studio i innspillingssituasjonen, som klargjør detaljer i musikernes eget musikalske kosmos og belyser noen ganger det krevende «terrenget» i improvisasjonene, og de observerer også den mer romslige, musikalske typografien i musikken.
På samme måte som Galilei utforsket himmelrommet, utforsket også Guy og Lopez den musikken de skapte der og da, i studioet i Paris den 16. og 17. november 2017.
Vi får 13 fritt improviserte stykker, hvor alle titlene, mer eller mindre, har med himmellegemer å gjøre. Men musikken er, som vanlig når det er snakk om Barry Guy, jordnær nok, og langt fra svevende og uforståelig, som man bør anta at «folk flest» så på en del av Galileis observasjoner.
Her dreier det seg mye om kommunikasjon og samspill. Det er oftest Guy som tar føringen i improvisasjonene, med Lopez som «bisitter» og som hele tiden er med på å pushe Guy framover, legge inn sine «observasjoner», og det er nærmest så man kan høre han si: Ja men, se her Barry, ser du den stjernen? Har vi sett den før?
Dette er musikk man aller helst skal høre i levende live. I et kunstgalleri eller kanskje et observatorium eller ute i naturen en stjerneklar natt, hvor man kan legge seg ned på ryggen, se opp på stjernehimmelen og høre de to glimrende musikerne spille det vi ser over oss. Hør for eksempel på bass-spillet i sjettesporet, «Extraterrestial», og tenk deg hvordan det hadde vært å ligge i gresset på en høyde, se opp på stjernehimmelen, mens de to musikerne fremføre denne låten. Bedre kan det nesten ikke bli.
Men dette er ikke musikk som burde brukes som soundtrack i et fjernsynsprogram om stjernehimmelen på en eller annen science-kanal. Dette er fritt improvisert musikk, slik denne musikken skal fremføres, av to musikere som kommuniserer perfekt og som virkelig har noe å melde.
Jan Granlie
Barry Guy (b), Ramón Lopez (dr, perc)
