Midt i deres tredje internasjonale turné spilte den amerikanske pianisten Ran Blake og gitaristen Dave Knife Fabris konsert på Bimhuis i Amsterdam. Da de forlot byen, ga de folkene på Bimhuis dem et opptak av konserten som umiddelbart ble pakket bort for resten av turneen. 15 år senere, under pandemien, fant Fabris igjen innspillingen og innså at det var det beste som noen gang innspilt med duoen.
Ran Blake ble født den 20. april 1935, og er en amerikansk pianist, komponist og pedagog. Han er kjent for sin stil som kombinerer blues, gospel, klassisk og film noir-påvirkning til en nyskapende og mørk jazzlyd. Karrieren hans spenner over medvirkning på mer enn 40 innspillinger, samtidig med at han har jobbet mer enn 40 år som underviser ved New England Conservatory of Music, hvor han startet Department of Third Stream (nå kalt Department of Contemporary Improvisation) med Gunther Schuller. Han studerte med John Lewis, Oscar Peterson og Gunther Schuller ved School of Jazz i Lenox, Massachusetts.
Fra slutten av 1950-tallet var han halvdelen av en duo med vokalist Jeanne Lee. De spilte sammen på hans første album, The Newest Sound Around, som ble utgitt på RCA i 1962, og året etter turnerte sammen i Europa. I 1966 ga han ut sin første plate soloutgtivelse, Ran Blake Plays Solo Piano, på New York-baserte plateselskapet ESP Disk.
Musikken til gitaristen David Fabris har vært dypt gjennomsyret av hans påvirkninger fra jazz, rock og klassisk samtidsmusikk. Han har spilt inn seks album på First Visit, Hatology, Soulnote og NoBusiness, og han er en av musikerne som startet David Sanford Big Band som med sin innspilling, Prayer For Lester Bowie (Greenleaf Records), utvidet grensene for storbandmusikken. Han feirer også 20 år med sin punk-kabarettrio IMPetus. Han er utdannet ved New England Conservatory of Music, «The Knife» har også spilt banjo i sitt tradisjonelle jazzband, Mudsole, på begge presidentinnsettelsene til Bill Clintons. Han var lenge «reservegitarist» for Bernie Worrell i funkbandet Parliament.
Det er en tilfeldighet at denne innspillingen fra Bimhuis i Amsterdam kom til. Men da Fabris fant opptakene, var det ingen tvil om at dette måtte ut. Og da passet det perfekt at selskapet Hat Hut hadde startet sitt «underbruk» ezz-thetic First Visit series, hvor man tidligere hadde utgitt innspillinger med Cecil Taylor, Anthony Braxton, WHO Trio, Marion Brown, Albert Ayler, Ornette Coleman og Kenny Dorham.
Vi får 18 relativt korte «strekk», hvor de starer med Mikis Theodorakis’ «Vladiazi», og før de runder avmed Dimitri Shostakowich’ «Symphony No 9 Second Movement», er de innom en rekke mer eller mindre kjente komposisjoner, men kun en av Blake («Paris») og en av Fabris («Nightcrawler»).
Og de starter med Thedorakis som tolkes vakkert av Blake. Og de 10 første låtene får vi han solo på Bimhuis sitt flygel, som jeg har en mistanke om at trengte en liten renovasjon. For i det øvre registeret låter det ikke tilfredsstillende. Men det plager meg ikke lenge. Man blir fort vant til slike bagateller. Men hadde jeg vært pianist, så hadde jeg kanskje «rynket litt på nesen». Men Thedorakis tolkes på en utmerket måte, relativt tett på originalen, og relativt «enkelt» framført.
Deretter får vi blant annet Steve Mardons «This Will All Seem Funny» i en variant hvor Therlonious Monk og mange av hans «følgere» dukker opp, Ellingtons og Cole Porters «Drop Me Off In Harlem» sammen med «Night and Day», Monks «Hornin’ In», Abbey Lincolns «Throw It Away» og «Bye, Bye Blackbird» som gjøres ytterst personlig og Pete Rugoloa «Machito» koblet sammen med S>tevie Wonders «»Jammin’», før Fabris kommer overtar scenen og vi får Bernhard Hermanns «North By Northwest», Fabris sin «Nightcrawler» i en fin duo, Horace Silvers «Soulville» i en solid bluesversjon, Ornette Colemans «Sadness» koblet sammen med Colemans «Space Church» og Roy Webbs «Spiral Staircase», før det rundes av med Shostakovich.
I den delen hvor vi får Blake solo, får vi gode beviser på hans eminente pianospill, hvor en rekke pianister han har latt seg inspirere av dukker opp. Og i og med at han trekker inn alle disse inn i sitt spill, blir det også originalt. Han beveger seg gjennom store deler av jazzhistorien, både det som nesten tangerer swing-piano til de moderne pianistene. Og spillet hans er, hele vegen, uanstrengt og lekent. Og med Fabris sin inntreden glir musikken mer over i bluesen. For Fabris er en utmerket bluestolker, og «tvinger» nesten Blake over i sitt domene. Til og med i Shostakovich «Symphony No 9 Second Movement» klarer han (delvis) å gjøre komposisjonen til en fin blues.
Ran Blake er, etter min mening, en musiker som har fått altfor lite oppmerksomhet. Og dette bør det gjøres noe med umiddelbart, for det er bare noen få måneder til den gode mannen fyller 90 år. Kanskje finnes det flere opptak liggende på loft og kjellere som noen bør få utgitt før det er for sent. For Ran Blake er en musiker man skal sette høyt på listen over viktige jazzmusikere fra Sambandsstatene.
Jan Granlie
Ran Blake (piano), Dave Knife Fabris (electric guitar)
