I flere år nå har vi på salt peanuts* skrevet rosende om den danske vokalisten Randi Pontoppidan. Hun har gjort soloplater, samarbeidet med den norske vokalisten Sissel Vera Pettersen og gitt og plater og gjort konserter med den amerikanske bassisten Greg Cohen.
Nå har hun beveget seg inn i et, for oss, litt ukjent landskap, med å samarbeide med pianisten Povl Kristian, eller Povl Kristian Mortensen, som er hans egentlige navn. I Danmark er han kanskje mest kjent som komponist og produsent, og han har laget filmmusikken til filmer som «En kort en lang» og «Sover Dolly på ryggen». Han har produsert plater for blant andre Lars H.U.G. («10 sekunders stilhed» – 2014), men han er også en svært oppegående samtids- og klassisk pianist, som virkelig utfordrer oss som lyttere, og som har hatt stor glede av å høre Pontoppidans frittgående vokalekskursjoner tidligere.
For her beveger hun seg inn i et relativt ukjent landskap, i alle fall for oss. For her synger hun mye mer «rett fram», nesten som en klassisk vokalist med en egen hang til det samtidsmusikalske.
Vi får åtte «strekk» som er komponert av de to i fellesskap, og om musikken er laget «der og da», slik vi er vant til at Pontoppidan gjør det, eller om dette er nedskrevet på forhånd vet jeg ikke. Og om det er fritt improvisert, så er dette en usedvanlig samspilt og samspilt duo. For mesteparten av stoffet høres komponert ut, med Pontoppidans sopran i front, og med Kristian som komp.
Musikken er ytterst stemningsfull, og selv om det ikke står noen innspillingsdato på coveret, er jeg rimelig sikker på at innspillingen, inspirasjon og stemning er fra den strengeste nedstengingsperioden under pandemien i Danmark. Og selv om Pontoppidan synger ordløst på mesteparten av platen (om ikke hele), så kan man nesten høre hva hun følte da hun var isolert i sitt sommerhus under pandemien. For det er en sårhet og en lengsel i det vokale som det nesten kan høres ut som Kristian forsøker å rette på og muntre opp vokalisten, noe jeg synes hhan lykkes godt med.
Jeg har hørt på mange plater og konserter med Pontoppidan, hvor hun kombinerer det vokale med nennsom og fin bruk av elektronikk, noe hun bare tidvis benytter seg av her. Men det er vokalen hennes som overrasker mest. For så vidt jeg kan høre, så er hennes mer klassiske vokalfremføringer fremragende, som hun ikke har gjort noe annet.
Men innimellom får hun slippe til slik vi kjenner henne, med småpludring, som i fjerdesporet, «Juno and Eros», og da er hun der vi er vant til å høre henne. Men hovedinntrykket er at hun beveger seg adskillig nærmere det klassiske og samtidsmusikalske her enn jeg har hørt henne tidligere.
Og det fungerer ytterst godt. Hennes stemme passer inn i dette landskapet, og sammen med Povl Kristians fine pianospill, blir dette en ettertenksom og vakker innspilling, som, kan hende, åpner opp mange dører for Pontoppidan innenfor det mer samtidsmusikalske og seriøse. Men la ikke det seriøse musikkmiljøet «ta» hele Pontoppidan, for vi vil gjerne høre henne både sammen med Sissel Vera Pettersen, Greg Cohen og alle de andre frittgående prosjektene hun jobber iherdig med.
En spennende plate som, i alle fall, har åpnet opp mine ører for en litt annen musikk enn den jeg hører på til daglig.
Jan Granlie
Randi Pontoppidan (v, elec, bells, pitch pipe), Povl Kristian (p)
