Aries Dance, er pianisten og komponisten Randy Ingrams sjette plate, og er, ifølge presseomtalen, en feiring av musikalsk bevegelse og vitale uttrykk. Med den legendariske trommeslageren Billy Hart, som har samarbeidet med Ingram over flere år, og den første bassisten man ringer til når man trenger en slik, Drew Gress, tolker trioen et utvalg av Ingrams komposisjoner sammen med noen utvalgte utvalg fra Wayne Shorter og den amerikanske sangboken.
I USA er han, visstnok, en anerkjent pianist, men han har ikke markert seg altfor mye på denne siden av «dammen». Men det betyr ikke at han er en pianist man skal lytte til. Og trioen starter med Ingrams «Towards Polaris», som er en behagelig pianotriolåt, som ikke skiller seg nevneverdig fra de mange, amerikanske pianotrioene man hører fra tid til annen. Mid-tempo og helt greit spill fra alle tre. De forsetter med Ingrams litt latin-inspirerte «vise» «Para Milton e Pedro», som rusler fint av gårde med uklanderlig spill fra alle tre, før vi får hans «Into the Night».
Og hele vegen går dette fint og behagelig av gårde. Ingram er en helt ok pianist som ligger fint inne i tradisjonen fra de «store» pianistene fra 1950- og 60-tallet. Han har jazzen fint innenfor skjortekraven, men jeg får en følelse av at dette passer bedre i de finere salongene enn i en litt rufsete jazzklubb. Og med Gress og Hart som samarbeidspartnere, kan det aldri bli helt galt. I de senere årene har Gress vært å finne på en rekke utsøkte innspillinger, og Harts CV er fylt opp med stjerneutgivelser og konserter. Så her har han virkelig fått med seg fagfolk fra øverste hylle.
Spennende blir det egentlig først når de gjør standarden «You And The Night And The Music», skrevet av Schwarts og Dietz, hvor vi kan høre hvordan de forholder seg til en låt mange av de største pianistene har gjort før dem. Og i denne låta synes jeg de blomstrer. Pianospillet ligger litt i Bill Evans-landskapet, men spillet blir aldri like «inngående» som hos «mesteren» selv. Men pianosoloen er mer enn god nok, og det svinger upåklagelig og fint med det drivende kompet i bakgrunnen, selv om jeg gjerne skulle hatt Billy Hart litt lenger framme i lydbildet.
Deretter følger Wayne Shorters «Penelope» fra utgivelsen Etcetera, innspilt den 14. juni 1965, men ikke uutgitt før i 1980 på Blue Note. Her synes jeg Ingram griper litt tak i Shorters komposisjon og originale spill, hvor han «går rundt» komposisjonen på en fin måte. Dette er en nydelig ballade, hvor Ingram spiller fint sammen med det «stødige» kompet.
Deretter får vi tre komposisjoner av Ingram, som «rusler» fint avgårde, før de avrunder med Khan, Chaplin og Zarets «Dedicated To You», som også serveres på sølvfat.
De tre musikerne gjør en fin jobb på innspillingen, men jeg savner litt mer variasjon og «trøkk» i spillet i de ni komposisjonene. Det blir litt for fint uten at noe stritter imot noe sted. Jeg er overbevist om at dette er musikk som passer godt på en sober nattklubb, hvor publikum hygger seg med hverandre og gode drinker. Men noen stor utfordring er platen ikke. Musikken rusler fint av gårde uten at hverken musikerne eller publikum kommer i ekstase. Det er hyggelig hele veien, og i de få tilfellene noen av de andre musikerne får plass til en solo, låter det fint. Men hele veien er dette fin musikk i tradisjonene etter en mester som Bill Evans, og så lenge avstanden til «mesteren» ikke blir altfor stor, blir det jo fint og behagelig.
Jan Granlie
Randy Ingram (piano), Drew Gress (double bass), Billy Hart (drums)
