Den danske pianisten Rasmus Sørensen flyttet fra hjemlandet til New York City i 2018, men har, etter noen år i «The Big Apple» funnet veien hjem til Jylland. Han debutalbum, Traits, kom ut i 2022, men er nå gjenutgitt av April Records, sammen med hans nye trioskive Balancing Act
Sørensen er født og oppvokst i en musikalsk aktiv familie på Nord-Jylland. Han fikk tidlig en lidenskap for musikk og ble tidlig en relativt ettertraktet pianist i hjemlandet. Han gikk på Skurups Folkhögskola i Sverige og flyttet deretter til København for å forsøke livet som profesjonell musiker. Han oppdaget sannsynligvis rask at i København krydde det av dyktige pianister, så han bestemte seg i stedet for å flytte «over dammen» for å gå på Manhattan School of Music, hvor han ble tilbudt et fullskolestipend etter å ha gjennomført en tydeligvis vellykket audition. Under utdanningen på Manhatten School of Music hadde han mentorer og veiledere som Buster Williams, Phil Markowitz, Stefon Harris, Dayna Stephens, John Riley, Lenny White og Rogerio Boccato, og han fikk spille med mange av de beste musikere på jazzscenen i New York. I tillegg fikk han fremføre sin originalmusikk på flere av New Yorks klubbscener, så som The Jazz Gallery, Smalls Jazz Club, Mezzrow, Cafe Bohemia, 55 Bar og Ornithology Jazz Club.
Debutplaten Traits, ble innspilt i Finland Studio i Aarhus sammen med bassisten Jon Henriksson og trommeslageren Francesco Ciniglio, hvor alle komposisjonene er gjort av Sørensen. Hans nye utgivelse, Balancing Act, ble innspilt, sannsynligvis i New York, i løpet av en dag. Men når og hvor, forteller plateselskapet ingenting om i coveret. Men det vi får vite er at han her samarbeider med bassisten Alexander Claffy og trommeslageren Kendrick Scott, og at settlisten er en blanding av eget stoff og standardlåter.
Det som skiller en rekke pianister fra Danmark med, for eksempel pianister fra Norge (og til dels også Sverige), er at arven etter de amerikanske musikerne som valgte å bosette seg i kortere eller lengre tid i Danmark, har satt enorme fotavtrykk i den danske jazzen. Jo da, man finner mange originale jazzmusikere i Danmark også, men de har et fellestrekk at de er mye mer påvirket av den amerikanske jazzen enn den europeiske, slik tilfellet ofte er i resten av Norden. Og «per capita» vil jeg påstå at tettheten av «standardmusikere» og pianister påvirket av amerikanske forbilder er adskillig høyere i Danmark enn i de andre nordlige landene.
Dette gjelder også for Sørensen, som tydeligvis er påvirket av flere av de amerikanske pianistene vi har hørt som hadde sin storhetstid på 1950- og 60-tallet, med Bill Evans og hans «arvtagere» som de viktigste påvirkningene.
Den første plata inneholder 11 fine komposisjoner, hvor Sørensens pianospill viser hvor han har hentet inspirasjon fra, og som like gjerne kunne vært gjort og skrevet av en av de legendariske, amerikanske pianistene fra 60-tallet. Men selv om Bill Evans lyser gjennom så godt som alle komposisjonene, så har musikken et snev av dansk lynne og landskap som gjør musikken original.
På Balancing Act fortsetter det fine pianospillet, men ikke med like stor sikkerhet og overbevisning som på den første platen. Dette gjelder ikke minst de komposisjonene han ikke har gjort selv. Men når han blir «varm i trøya» og han får gjort unna temadelen i åpningssporet «Is That So?» skrevet av Duke Pearson (albumet Sweet Honey Bee fra 1965), og han får boltre seg i pianosoloen, løser det hele seg nydelig opp, og vi får en fin og velspilt plate.
Forskjellen her er, i første rekke, kompet, hvor både Claffys bass-spill og Scotts trommespill får god plass, og får det hele til å svinge upåklagelig. Og begge avleverer flere riktig gode solier, selv om jeg gjerne hadde ønsket en litt «tyngre» tone i bassen. Vi får tre komposisjoner av Sørensen, andresporet «Steps Ahead», det korte tredjesporet «Blissful Ignorance» og femtesporet «Courage». Ellers får vi også John Coltranes «Mr. Day» og avslutningslåten «Everything I Love» av Porter og Glover.
De to platene kan veldig gjerne sammenlignes, for pianospillet til Sørensen har ikke endret seg nevneverdig mellom de to innspillingsdatoene. Det er i kompet og i komposisjonene de skilles fra hverandre. Og her synes jeg at førsteplaten har mer personlighet og «danskhet» i seg enn andreplaten. Man kan nesten høre at Sørensen ikke er oppvokst i Bronx, Brooklyn eller innover der, men på flatlandet nord på Jylland. Og det synes jeg gjør musikken godt. På den andre platen glir musikken mer inn i den amerikanske tradisjonen, og kunne, nesten, vært gjort av noen hundre, amerikanske pianotrioer. Men begge platene er vel verdt å låne noen ører til. For Sørensen er en utmerket pianist, som jeg håper finner tilbake til det danske nå når han har vendt hjem.
Jan Granlie
Rasmus Sørensen (piano), Jon Henriksson (bass), Alexander Claffy (bass), Francesco Ciniglio (drums), Rodney Scott (drums)
