I dagens moderne jazz, er det en rekke band som, mer eller mindre heldig, forsøker å kombinere rockemusikk med jazz. Både i USA og i England, har mange av disse forsøkene blitt rost opp i skyene, men, uten å bli altfor patriotisk over «gamlelandet», så synes jeg Norge har vært de fremste eksponentene for å lykkes med denne kombinasjonen.
Mye av grunnen kan skyldes utdanningen, hvor man i Norge gjerne ser at musikere fra forskjellge leire samarbeider, som for eksempel i bandet Supersilent, hvor man kombinerte jazztrioen Veslefrekk med Helge Steens elektronikk. Etter den tid har man stadig fått nye konstellasjoner hvor kombinasjonen enten mellom jazz og elektronisk musikk, jazz og folkemusikk eller jazz og rock har gått sin seiersgang over verden. Det er nok å nevne band som Bushman’s Revenge, Hedvig Mollestad Trio og Elephant9, og nå, altså, Red Kite.
Red Kite består av gitaristen Even Helte Hermansen (fra Bushman’s Revenge), bassisten Trond Frønes (fra blant annet Grand Central), keyboardisten Bernt André Moen (fra BWM Trio og Dualistic) og trommeslageren Torstein Lofthus (fra flere av de hardtslående, norske banda). Mesteparten av musikken er skrevet av Hermansen, med unntak av førstesporet, «Ptah, The El Daoud», som er ført i pennen av Alice Coltrane. Og gjennomgående er dette «headbangerjazz» som swinger nådeløst og som trekker rocken og jazzen tett på hverandre.
En viktig grunn til at dette er blitt en tung og drivende plate, er nok musikernes erfaring fra både jazz- og rockeverdenen. De fire musikerne står med like mange ben i begge leire, og i presseskrivet kaller plateselskapet prosjektet for «Concocting a head-rush tempest of swirling psychedelia, heavy rock crunch, prog virtuosity and free-jazz experimentation». En ikke ueffen beskrivelse av hva vi får høre i de fem sporene vi får servert.
Det er tydelig at Hermansens gitar spiller en viktig rolle i det hele. Men like viktig vil jeg si at keyboardspillet til Moen er i sammenhengen, og innimellom imponerer han sterkt, som en «tvilling» til Ståle Storløkken. Frønes’ bass er stødig som fjell og bak det hele hamrer og slår Lofthus oss gjennom spor etter spor uten å strekke på muskelmassen.
Men det er ikke fullt trøkk og «tenna i tapeten» hele veien. Innimellom tar de det litt ned, som i tredjesporet «Flew A Little Bullfinch Throught The Window», som ikke er den gamle visen «Det fløy en liten blåfugl gjennom vinduet», som alle barn i Norge har lært på skolen. Her fornemmes også Hermansens fascinasjon av Terje Rypdals gitarspill, og Moens orgelspill er strålende, mens kompet må være ett av de stødigste på denne siden av ekvator.
Lyden er veldig liveaktig, selv om innspillingen er gjort i Studio Paradiso i Oslo. Men det er vel slik man gjerne vil ha lyden til et slikt band. Litt grumsete og konsertaktig. Derfor er det også nødvendig å skru volumknappet opp på 11, åpne munnen for å få fri gjennomstrømming av oksygen og la det stå til. For dette er rockemusikk for jazzfolket, som sitter spikret i kroppen lenge etter at de fem sporene er spilt. Tøffere enn toget!
Jan Granlie
Even Helte Hermansen (g), Trond Frønes (b), Bernt André Moen (keys), Torstein Lofthus (dr)
