Reoló er et musikalsk prosjekt inspirert av egenskapene til spelemennene innenfor den norske folkemusikktradisjonen – som tilsynelatende har et nært forhold til både naturen og det underjordiske. Her har de felespillende brødrene Hans og Rasmus Kjorstad, gitaristen med mye mer Anders Røine og trommeslageren og perkusjonisten Hans Hulbækmo skapt sitt eget musikalske univers. Opprinnelig ble bandet satt sammen på oppdrag fra folkemusikkfestivalen Jørn Hilme-stemnet. Og bandet inviterer deg med inn i et merkelig univers preget av gåtefulle historier, hypnotiske grooves, skjeve rytmer og skjev tonalitet. Folkemusikk har ofte vandret over store åpne områder før, og Reolô ruller over Vest-Afrika og India på sin reise gjennom hjemlandets daler. Bandet beveger seg innom norsk slåttemusikk, rocka groover med inspirasjon fra både Vest-Afrika og Amerika og rene energiutladninger.
Skribenten Arvid Skancke-Knutsen skrev i Klassekampen om deres debutplate, Andre sida, som kom på ta:lik i 2019 at dette var musikk som hørtes ut som Velvet Underground som i all hemmelighet hadde øvd i årevis i et stabbur. Og etter tre bejublede singler, er de nå klare med oppfølgeren Dystopi Delete.
Kvartetten kommer til musikken fra et bredt spekter av musikalske retninger innen folkemusikk, jazz og samtidsmusikk, og hver for seg og sammen er de blant de mest spennende musikerne innenfor sjangerne i Norge i dag. Og hvorfor denne kvartetten ikke står på programmet til årets Vossa Jazz, som går av stabelen om få dager, er en gåte for undertegnede. For de burde være selvskrevne på en festival med fokus på jazz, verdensmusikk og folkemusikk.
Og Skancke-Knutsens beskrivelse av bandet er helt etter min smak. For dette er en slags psykedelisk folkemusikk som appellerer sterkt til oss som i tidligere tider lyttet mye til de mange rockebanda innenfor det psykedeliske, med britiske Soft Machine helt der oppe i toppen.
I de senere årene er det kommet en rekke utgivelser med unge folkemusikere som, enten beveger seg mot jazzuttrykket eller rocken, og særlig fra Sverige har vi fått mange bandkonstellasjoner innenfor sistnevnte. Og Reoló wer et band som går rett inn i den tøffeste delen av denne sjangeren. Allerede fra åpningslåten «Purrebæadn» sitter musikken som et skudd. Tekstene er stort sett skrevet av Anders Røine, men de har også med tekstutdrag hentet fra «Norske Hexeformularer og magiske opskrifter».
Vi som har hørt band som Hedingarna og Nordan pluss flere «undergrunnsband» fra Sverige og Värtinnä fra Finland, gjenkjenner mange av de musikalske elementene herfra. Men allikevel blir musikken til Reoló helt særpreget. Og dette har mye med de fire musikernes kreativitet og lekenhet å gjøre. Jeg har vel en mistanke om at det er mange tradisjonalister innenfor det norske folkemusikkmiljøet som «rynker på nesen» av hvordan disse fire behandler den norske folkemusikken. Men siden de ble invitert til å lage prosjektet på Jørn Hilme-stemnet, så er de sannsynligvis godkjent hos «folkemusikk-politiet».
For oss som har en-og-en-halv fot innenfor jazzen og en halv fot i folkemusikken, samtidig som vi har stor sans for den tidligere psykedeliske rocken, og som foretrekker den «sterke musikken», så er dette perfekt for oss. Brødrene Kjorstad er utmerkede utøvere på fele, Hulbækmo er en kreativ kraft nesten uansett i hvilken musikalsk setting du plasserer han, og Røyne er en utmerket gitarist og vokalist. Så dette er et lag som bør få fulle friheter rundt om, ikke bare på de norske scenene, men også internasjonalt. For der hvor de ser utover i verden og sørover mot Afrika, leverer de mer enn troverdig musikk som like gjerne kunne vært gjort av et litt rufsete band fra Vest-Afrika.
En strålende utgivelse i skjæringspunktet mellom psykedelisk rock, folke- og verdensmusikk man er forpliktet til å sjekke ut!
Jan Granlie
Anders Erik Røine (guitar, mouth harp, langeleik, willlow flute, lur, violin, vocal), Hans Kjorstad (violin, harmonium, willow flute, vocal), Rasmus Kjorstad (violin, vocal), Hans Hulbækmo (percussion, mouth harp, synth, vocal), Audun Strype (sound design)
