Det var på begynnelsen av 70-tallet at revolusjonen startet. Jeg mener det hele startet på Ragnarock-festivalen i Holmenkollen i 1973, hvor bergensrockerne i bandet Saft, hadde et, for den tiden, heftig møte på scenen med spelemannen Sigbjørn Bernhoft Osa, hvor de blant annet gjorde «Halling etter Ola Mossafinn». Deretter oppdaget vi bandet Folque, som var med på å gjøre den norske folkemusikken «spiselig» i tett og nært selskap med datidens rock.
Det er rent mange bekker i havet etter den tiden, og forholdet mellom norsk folkemusikk og rock (og jazz) har hatt gode vekstvilkår i Norge og fått en solid grobunn, på samme måte som, særlig, i Sverige.
Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til trioen Resjemheia før LPen Live in Rodolstadt havnet i min postkasse. Trioen bestående av Ottar Kåsa på hardingfele, Mattis Kleppen på akustisk bassgitar og Kenneth Kapstad på trommer, kjenner vi relativt godt fra andre sammenhenger. Ottar Kåsa har gjort to soloplater innenfor folkemusikksjangeren, og er en prisbelønt hardingfelespiller med priser fra Landskappleiken fire ganger, Folklelarmprisen to ganger og Spellemannspris i 2012. Mattis Kleppen har gått på Jazzlinja i Trondheim, har gjort tre album i eget navn, samt spilt i band som African Pepperbirds, bluesbandet Tornados and Friends, Sharaka Ensemble og Bogue Chitta, og han har medvirket på plater med (sjølvaste) Ernst Viggo Sandbakk, Iren Reppen, Motorpsycho, Live Maria Roggen, Bengalo og Ola Buen Øien, for å nevne noen, mens Kenneth Kapstad kanskje er mest kjent for flere plater med Motorpsycho, medvirkning i bandet Dadafon, Trondheim jazzorkester, Gåte og en rekke band innenfor den psykedeliske rocken og jazzen.
Og sammen ble de invitert av NRK til å være norske representanter på EBUs folk festival i den tyske byen Rudolstadt foran 2000 elleville publikummere i juli 2019. Og fra første tone i gitaren på den tradisjonelle «Falkeriset» og til de går av scena etter Kleppens «Bullinn», er dette strålende og drivende folkemusikk kombinert med et drivende komp fra tre musikere som alle har (minst) en fot hver i den norske folkemusikken, ei stortå eller to i bluesen og resten i den drivende rocken.
Det er nok Kleppen som er den som leder an i trioen, med et spill på den akustiske bassgitaren, som like gjerne kunne vært en ordinær, akustisk gitar, som tar Ry Cooders spill fra den amerikanske prærien over til norske fjell og daler. Han er en fantastisk «strengebehandler», og både i de tradisjonelle låtene og i hans egne, utviser han et gitarspill som er skapt for denne kombinasjonsmusikken. Hardingfelespillet til Kåsa er en mester verdig. Hans spill går perfekt sammen med, over, under og ved siden av Kleppens spill, og er med på å holde tradisjnene inne i bandet. Og bak det hele styrer energibunten Kenneth Kapstad det hele med myndig spill. Hans rytmiske forståelse for det å kombinere rocken med folkemusikken, er utsøkt. Han har all den energien som trengs, samtidig som han er ydmyk for de andre musikerne, og leverer trommespill som gjør at det blir en strålende innspilling.
Mange vil kanskje sammenligne musikken med noe av det beste man fikk fra trønderbandet Gåte i starten, uten vokalist. Men jeg synes de tre i Resjemheia går enda lenger, er enda mer energiske, og har bedre låter, samtidig som «strengeleiken» til Kleppen overgår det meste. En fantastisk trio som enhver festivalbooker bør merke seg når festivalprogrammene skal bookes rundt om for neste år. Og dette er en trio som bare skal på Vossa Jazz! (du rekker å booke disse før du overtar som kultursjef i Voss herrad i august, Trude Storheim).
Jan Granlie
Ottar Kåsa (hardanger fiddle), Mattis Kleppen (ac.bg), Kenneth Kapstad (dr)
