Det er trommeslageren Terkel Nørgaard som er hovedmannen bak trioen Reverse, og sammen med pianisten Søren Gemmer og bassisten Jesper Thorn har de laget platen «Museum», som langt fra kan kalles en museumsgjenstand. De tre har vært aktive i noen år, og har spilt med såpass forskjellige musikere og kunstnere som Jørgen Leth, Thomas Agergaard, Palle Mikkelborg, og senest med trompeteren Ralph Alessi.
All musikken, med unntak av Thorns «Big Bodies Of Water» og Gemmers «The Muse» er laget av Nørgaard, og det strarter med en solid gong, og en kort og fri «Intro». Deretter får vi låten «Edward», tilegnet Duke Ellington, som jeg synes introduserer platen adskillig bedre enn «Intro», før den mer balladelignende, litt latinpregede «Luna» tar over. Og det hele roer seg på en fin måte.
Det er naturlig nok pianist Gemmer som bemerker seg mest, siden han er den førende melodileggeren, men alle tre spiller tett og fint hele veien.
I «Luna» legges det hele opp ved at Thorn legger en fin bassgang, som de andre følger opp, og vi får en litt nordisk ballade, som om den hadde vært utgitt på ECM, så kunne den vært gjort av Tord Gustavsen. «Ocean», som er neste spor, er også neddempet, men mer søkende enn «Luna», og trioen beveger seg inn i et mer frittgående landskap. Men også her blir det satt en melodi, i bassen på pianoet, som både er original og spennende.
Siste spor på side A, (vi snakker selvsagt LP her) har Nørgaard kalt «Lost», men jeg føler ikke de har mistet noe som helt i denne Bill Evans-inspirerte balladen. Dette er en ettertenksom og fin låt, hvor de tre får det til å swinge behagelig.
Side B, starter med «Gyllen mammon», og en slags trommemarsj før piano og bass kommer smygende inn. En kort og konsis låt som gir oss håp om at side B er enda mer intens enn side A. Men de tar det ned igjen med den fine «Fanø», den vakre øya utenfor Esbjerg. Men denne utvikler seg også fint utover i «løpet», selv man hele veien beholder balladepreget, så utvikler den seg til nesten å bli litt freejazz mot slutten.
«Big Bodies Of Water» er gjort av Thorn, og man kan høre at bassisten har hatt en finger med i spillet her. Låta er en litt svevende ballade, som har det «bassistiske» i fokus, mens Gemmers «The Muse» er en slags oppdatert Bill Evans-sak. Mulig slik Evans ville spilt om han var med oss i 2017. Så runder de av med «RFG», nok en ytterst nordisk låt, som duver fint avgårde.
«Museum» er blitt en hyggelig plate, som jeg føler går noen nye veier i det akustiske pianotrioformatet, uten at det blir revolusjonerende, men platen er heller ikke i nærheten av å være klar for museum.
Jan Granlie
Terkel Nørgaard (dr), Søren Gemmer (p), Jesper Thorn (b)
