Den amerikanske vokalisten, fiolinisten og banjospileren, Rhiannon Giddens, er født i 1977, og har de senere årene kommet som en åpenbaring på den amerikanske folk-scenen. Hun spiller i hovedsak country, blues og amerikansk folk, og har samarbeidet med kvinnebandet Songs Of Our Native Daughters (deres plate er anmeldt HER), Carolina Chocolade Drops, Gaelwynd og Kronos Quartet, for å nevne noen få. Som soloartist har hun laget fem «langspillere» før denne som nå hygger seg på anlegget. Tidligere har vi anmeldt «Freedom Highway» fra 2017 (anmeldelsen kan du lese HER), og «There Is No Other» fra 2019 (anmeldt HER).
I de senere årene har hun samarbeidet tett med den italienske acccordeonisten Francesco Turrisi, som også spiller en vesentlig faktor på hennes nye plate.
Jeg vil hevde at det er relativt originalt at en amerikansk vokalist med mer, samarbeider med en italiensk accordeonist, som sammen gjør en plate hvor mye av musikken trekker oss mot Irland. Og hovedgrunnen til det er nok muligens at Giddens i 2007 giftet seg med den irske musikeren Michael Laffan og fikk et par barn. Men hun ble separert i 2018, og gikk inn i en relasjon med Turrisi.
Vi får servert 12 låter hvor hovedvekten er med på å gi oss følelsen av å være i en liten landsby et godt stykke fra folk i et ytterst grønt landskap i Irland, og all musikken er veldig irsk, med den strålende vokalen til Giddens som har alt det man trenger av det irske i seg.
Og de starter med den melankolske «Calling Me Home», som kanskje kan tolkes som at det var «stemmer» i Irland som ropte på Giddens. Låten er skrevet av Alice Gerrard, og vi hører Giddens på vokal og oktav-viola og Turrisi på accordeon. Når man har lyttet til de siste platene med denne fantastiske vokalisten, fiolinisten og banjospilleren, hvor hun passer svært godt inn i den amerikanske tradisjonen, er det kanskje overraskende å høre hvor godt hun også passer inn i de irske musikktradisjonene.
Så tenker man at det var flott å få det irske inn i den første låten, for å sette «stemningen». Men i andrelåten, «Avalon», som hun har gjort sammen med Justin Robinson og Turrisi, befinner vi oss fremdeles i Irland, men kanskje ikke like mye som i den nesten tradisjonelle førstelåta. Giddens vokal fører an, sammen med nydelig spill på viola (bratsj), mens Turrisi spiller trommer og Niwel Tsumbu gitar.
I tredjesporet, «Si dolce é’l Tormento» spiller Turrisi cello-banjo og Giddens tar seg av vokalen, og vi er plutselig adskillig lenger sør på det Europeiske kontinent. Låten er skrevet av den italienske komponisten Claudia Monteverdi (1567-1643), som skrev verker i overgangen mellom renessansen og barokken, og regnes som en av operaens pionerer. Og Giddens fikser også denne musikken på en strålende måte., og jeg blir nok en gang imponert over hva hennes stemme rommer av intensitet og fin sang.
Så ble kanskje savnet til de amerikanske frihetssangene for stor for henne, og det måtte komme en derfra også. Derfor får vi den tradisjonelle «I Shall Not Be Moved», hvor hun leder an i vokalen samtidig som hun spiller banjo over Turrisis chitarra battende (et instrument som regnes som et accordeon i gitarfamilien. Den ligner en 5-strengs barokkgitar, men er større og typisk spendt med 5 dobbeltstrenger, tradisjonelt laget av messing, men i nyere tid i stål), accordeon og tantan. Dette er en låt som «alle» afro-amerikanere kan og som synges der det er behov for en kampsang, og Giddens er den absolutt rette til å fremføre den, med sin lille vibrato i stemmen som passer perfekt.
Hennes egen «Black As Crow» får vi med vokal, banjo, viola, accordeon og Emer Mayosk på irsk fløyte, og vi er tilbake på den grønne øya. Dette er en vals som fremføres med akkurat så mye melankoli en irsk låt krever og som inneholder en lengselsfull tekst.
Deretter får vi «O Death», fremført som en amerikansk «begravelsessang» fremført med Giddens nydelige vokal og Turrisi på frame drum. Dette er en låt som er mer likt det vi tidligere har hørt med Giddens, hvor hennes utrolig vakre og sterke stemme er fremtredende over litt bakgrunnsvokal i god, amerikanske godspel-tradisjon, før vi får Giddens egen instrumental «Niwel Goes To Town», med Giddens på banjo, Turrisi på tombak og Niewel Tsumbu på gitar. Dette er en låt som har fått noe vestafrikansk over seg, hvor Giddens’ banjospill nesten låter som en vestafrikansk kora.
Deretter får vi «When I Was In My Prime», og vi er tilbake et sted mellom Irland og Sørstatene, omtrent som om man relativt nylig har lagt fra kai i Irland på vei mot USA, med mye savn og lengsel i hjertet. Stemmen til Giddens i denne låten er vel noe av det vakreste jeg har hørt på lang tid i slik musikk, og med Turresis cellobanjo som eneste komp sammen med Giddens’ oktav viola, blir dette en aldeles nydelig ballade, før vi får «Waterbound», som er mer irsk, men adskillig mer lystig enn den foregående, før vi får den instrumentale «Bully For You», som på mange måter kan oppfattes som en forlengelse av «Waterbound» fremført på av flere mannlige sangere uten komp. Her får vi den med Giddens vokal i front og Turrisis stemme som andrestemme. Vakkert!
Så avslutter de med en nærmest instrumental versjon av «Amazing Grace», men med Giddens i ordløs sang og Turrisis frame drum og Emer Mayocks uilleann pipes, en tradisjonell irsk sekkepipe. Dette er en annerledes versjon av den svært kjente låta, som må ha vært gjort i noen tusen versjoner opp gjennom årene. Men her får vi en versjon som skiller seg ut fra mengden på en svært positiv måte, på grunn av Giddens stemme, men også med det fine sekkepipespillet.
Med «They’re Calling Me Home» har Rhiannon Giddens (og Francesco Turrisi) laget en ytterst vakker plate som tar oss med på en nydelig reise mellom Irland og Sørstatene i USA, med en liten avstikker til Vest-Afrika og Italia. Giddens beviser gjennom de 12 låtene hvilke fenomenal vokalist hun er, og i selskap med Turrisi lager de musikk som går rett i hjerterøttene på denne anmelderen. Men er det jazz? Å laaaaaangt ifra! Men det bryr jeg meg overhodet ikke om!
Jan Granlie
Rhiannon Giddens (v, viola, bjo) Frencesco Turrisi (acc, frame dr, cello bjo, chitarra battente, tantan, tombak, calabach, v), Niwel Tsumbu (g) , Emer Mayock (fl, bagpipe)
