Konserten keyboardisten Terry Riley, trompeteren med mye annet Don Cherry og vibrafonisten Karl Berger gjorde i Köln den 23. februar 1975, er en milepæl når det gjelder minimalistisk jazz ispedd afrikanske rytmer. Det var Riley som kom opp med forslaget om å gjøre denne konserten, og det er han som på mange måter styrer utviklingen gjennom de fire låtene vi får på dobbeltLPen.
Terry Riley var på denne tiden en banebrytende musiker innenfor den minimalistiske jazzen. Han ble født i en liten by i High Sierra-fjellkjeden i Nord-California, studerte komposisjon ved San Francisco State University og University of California, Berkeley, hvor han begynte å eksperimentere med båndopptakere, og var venn med avantgarde-komponisten La Monte Young, som han en kort periode samarbeidet med i den eksperimentelle Fluxus-gruppen. Da han flyttet til Paris tidlig på 1960-tallet, fortsatte han tape-eksperimentene sine ved å bruke et par maskiner for å danne en «tidsforsinkelsesakkumulator» som evig gjenvant det som ble spilt. Han flyttet til New York i 1965 for å samarbeide med Young og begynte å spille solokonserter som gjerne varte hele natten, og gjorde plate med John Cage. Så, etter en lang studietid i New Delhi, kom han tilbake til California for å fortsette sine originale, musikalske eksperimenter.
Trompeteren Don Cherry ble født i Oklahoma og vokste opp i Watts i Los Angeles, der han hadde Clifford Brown som viktig mentor. Etter et tilfeldig møte i slutten av 1950-tallet begynte han å spille med Ornette Coleman, som førte til langvarig og tett samarbeid med eksperimentelle musikere som John Coltrane, Sonny Rollins og Albert Ayler, blant mange.
Den Heidelberg-fødte pianisten, vibrafonisten og komponisten Karl Berger lærte å spille jazz av amerikanske musikere som trompeteren Don Ellis og saksofonisten Leo Wright. Han begynte å spille i Don Cherrys band på midten av 60-tallet (hør på de to platene «Live at Montmartre), og i 1972 var han med på å grunnlegge Creative Music Studio i Woodstock, New York, med Ornette Coleman.
«Live in Köln»-albumet består av bare fire låter, men de er tilsvarende lange, med Riley i førersetet. Berger legger et jevnt akkompagnement ved siden av og Cherry gir til beste noen deilige melodiske øyeblikk gjennom det lange førstesporet, «The Descending Moonshine Dervishes Part One» og «The Descending Moonshine Dervishes Part Two» som går over to platesider. Her legges føringene av Rileys repeterende keyboardsstrukturer, og trompetspillet til Cherry flyter deilig på toppen. Her er det tydelig at kommunikasjonen mellom de tre nesten er sømløst, og det trompetspillet Cherry leverer her, er noe av det beste jeg kan huske å ha hørt fra han. Berger blir på mange måter en integrert del av keyboardspillet, og utfyller Rileys orgellignende spill på en fin måte.
I tredjesporet, «Sunrise of the Planetary Dream Collector», åpner det med Rileys keyboards, som nesten låter som en spinnett over et orgel. Musikken er gjentagende, hvor Riley og Berger fører an i en improvisasjon som utvikler seg kun med ørsmå endringer i løpet av låtens gang.
I det siste sporet, «Improvisations» refererer musikken seg til indiske musikalske og åndelige former som var så tiltalende for en rekke musikere på den tiden. Da hadde Ravi Shankar blitt en velkjent musiker også i vesten, og hans samarbeid med medlemmene i The Beatles hadde inspirert en hel generasjon av musikere til å søke mot India og landets musikalske røtter. Så også med de tre musikerne vi møter her. Kanskje spesielt Cherry og Riley, og avslutningsimprovisasjonen på «Live in Köln» viser klart dette.
Her er det litt mer usikker Riley som starter, men han finner ro da Cherry plukker opp pocket-trompeten og legger en deilig improvisasjon over Rileys keyboardspill. Her hører vi også mer til Bergers vibrafon, som finner sin naturlige plass i Cherrys improvisasjon. Etter hvert føler nok Riley at han også her har noe å bidra med, og overtar mer og mer i spillet, og det hele låter bare så deilig, selv om det innimellom er litt skraping i mikrofonen til Cherry. Men det kan vi leve med, for denne improvisasjonen viser med all tydelighet storheten i de tres kreative evner. Vakkert!
«Live in Köln 23.2.1975», viser på mange måter hvordan disse tre musikerne kommuniserte nærmest sømløst og integrert. De har en felles forståelse for hvor de ville med musikken, og, særlig, på den første platen, «The Descending Moonshine Dervishes», forstår vi hvor tett de tre kommuniserte. Men også i sistesporet, «Improvisation», synes jeg det fungerer nærmest perfekt. Dett6e er musikk som på mange måter ligger et stykke fra mye av det vi hørte fra Cherry i glansdagene. Men den som fulgte Cherry og hans musikk, forstår godt hvorfor denne musikken var perfekt for ham. Og dette er musikk som Riley var vant til å spille og utforske, så for han var dette helt naturlig. Mest overraskende er det kanskje at Berger fungerer fin-fint i sammenhengen, som Rileys forlengede arm, på mange måter.
Hvis du er blodfan av Don Cherry (eller Riley eller Berger) må du kaste deg rundt umiddelbart for å få fatt i denne utgivelsen. For den er kun utgitt i 500 eksemplarer på 180 grams vinyl, og kan raskt bli et samlerobjekt blant samlerne.
Jan Granlie
Terry Riley (keys), Don Cherry (tp), Karl Berger (vib)
