Saksofonisten Rob Brown ble født i Hampton, Virginia, USA. Han studerte ved Berklee College i to år, og jobbet med både Joe Viola og John LaPorta. Etter et år på vestkysten flyttet han til Boston, Massachusetts, hvor han møtte pianisten Matthew Shipp. Han flyttet til New York i 1985, hvor han studerte ved New York University, og studerte med saksofonister som Lee Konitz, men læreren som hadde mer innflytelse på hans spill var Philadelphia-musikeren Dennis Sandole.
Han reiste til Philadelphia med tog en gang i uken for å studere med ham i halvannet år. Hans første utgitte innspilling var på duo med Matthew Shipp, Sonic Explorations i 1988). Siden da har han ledet egne band eller jobbet som sidemann med Shipp, William Parker, Whit Dickey, Joe Morris og Steve Swell.
På disse to utgivelsene møter vi han både som solouttøver på Oceanic, innspilt i november og desember 2021, mens han på Oblingata, som er innspilt i mai 2022, samarbeider tett med trombonisten Steve Swell, bassisten Chris Lightcup og trommeslageren Chad Taylor.
Og vi starter med en time i selskap med kvartetten, hvor de gjør ni komposisjoner av Brown, og de starter med «501 Memo», og derfra og ut, er dette ren fryd for elskere av intens, amerikansk, akustisk jazz i det friere landskapet. For her møter vi fire utmerkede utøvere, som er blant de ledende innenfor denne musikken i dag. Swell har vi skrevet om flere ganger tidligere, og vi fascineres alltid av han temmelig rå tone i hornet. Han er en glimrende improvisator, hans solistbidrag er mange og alltid spennende og kreative, og jeg kjenner vel egentlig kun til Ray Anderson som er like rå i «frasparkene» som Swell. Og sammen med Brown boltrer de to seg godt i fronten av kvartetten, for det er de som styrer «skuta» gjennom hele albumet, mens Lightcup og Taylor i liten grad får boltre seg.
Låtene har forskjellig nerve og intensitet, men hele veien er det mye energi som serveres. Man hører, selv i de roligere låtene, at energien ligger langt framme i spillet. Brown holder seg til altsaksofonen og fløyte, og jeg synes hans altsaksofonspill er strålende. Passe skarpt i kantene, og svært idérike solier. Og sammen med Swell er dette dynamitt. Så da er det bare for Lightcup og Taylor og fyre opp «dampkjelen» og kaste seg ut i det, noe de gjør på en fremragende måte hele veien.
På Oceanic får vi Brown mutters alene i Park West Studio i New York, i åtte «strekk» hvor han virkelig får vist fram hvilken spennende altsaksofonist han er. De fire første er en slags suite med tittelen «Oversea Undersea» del 1 til 4, og innen han avslutter med «Gattering Breeze», har han gitt oss åtte kraftfulle improvisasjoner som nærmest skreller malingen av veggene.
Jeg synes det er interessant å lytte til amerikanske, relativt frittgående musikere som Brown, og hvor mye de, selv om de improviserer relativt fritt, har den amerikanske jazztradisjonen fra 60-tallet innenfor skjortekraven. Det låter annerledes enn om det hadde vært en europeisk musiker som «kastet seg ut på dypt vann» og improviserte relativt fritt gjennom nesten en time. Og på denne soloinnspillingen synes jeg vi hører mye av den nyere, amerikanske jazzhistorien fra Coltrane, Ayler, Coleman med flere i disse «strekkene».
Her får vi to bevis på hvor spennende en musiker som Rob Brown er. Hans solospiill er fremragende, og sammen med kvartetten får vi ni beviser på at han fungerer svært godt sammen med andre kreative musikere.
Spennende, kreativt og tøffere enn toget!
Jan Granlie
Rob Brown (alto saxophone, flute), Steve Swell (trombone), Chris Lightcap (bass), Chad Taylor (drums)
