Den amerikanske trompeteren Rob Mazurek ble født i Jersey City i New Jersey i 1965, og spilte trompet og kornett på videregående skole i Naperville, Illinois. Han ble kjent med den improviserte musikken mens han studerte jazzteori og praksis med David Bloom ved Bloom School of Jazz i Chicago, og jobbet etter hvert med flere Chicago-musikere. I 1996 dannet han bandet som han i mange år er blitt kjent gjennom, Chicago Underground Collective, med gitaristen Jeff Parker og trommeslageren Chad Taylor, et band som varierer i størrelse fra duo til relativt stort orkester. Ned dette bandet fikk Mazurek oppmerksomhet i Chicagos undergrunnsjazz på begynnelsen av det 21. århundre, noe som resulterte i samarbeid med andre sjangertrossende artister som Gastr Del Sol, Jim O’Rourke, Sam Prekop, Stereolab og Tortoise. Og bandet Isotop 217 (startet av Jeff Parker) ble et resultat av dette miljøet.
Mens han bodde i Brasil fra 2000 til 2005, laget han flere eksotiske lydlandskap med lydene fra Amazonas regnskog, inkludert elektrisk ål tatt opp ved INPA forskningslaboratorium i Manaus og lyd hentet fra stormsystemer i utkanten av Brasília. I São Paulo møtte han Mauricio Takara og Guilherme Granado, som ble partnere i São Paulo Underground, en gruppe dedikert til å utforske og utvide brasilianske musikalske tradisjoner. Og opp gjennom årene hafr han utgitt og samarbeidet med «alle» i den frie jazzen, både i Brasil, USA og i Italia.
Jeg hørte han senest på konsert på WE Insist!-festivalen utenfor Milano tidligere i år, hvor han samarbeidet med den italienske trompeteren Gabriele Mitelli i en ytterst spennende duokonsert, hvor de to i tillegg til å spille trompet, også benyttet en hel del elektronikk.
På hans nye utgivelse med sin nystartede (?) kvartett, møter vi han sammen med pianisten Angelica Sanchez, cellisten Tomeka Reid og hans mangeårige samarbeidspartner, trommeslageren Chad Taylor. Innspillingen er gjort i Studio Sextan i La Fonderie i Malakoff i Frankrike den 31. januar 2022, og alle de åtte komposisjonene er laget av Mazurek.
Musikerne han har med seg på platen er av de mest spennende innenfor den nyere jazzen i USA. Sanchez figurerer på en rekke plater de senere årene med mange av de mest spennende musikerne på den spennende Brooklyn-scenen, og cellisten Tomeka Reid hørte jeg sist i en av de nyeste, og større utgavene av Art Ensemble of Chicago, og i de senere årene har hun gjort noen utmerkede plater i eget navn, blant annet en av mine favorittplater, Old New som kom på Cuneiform i 2019. I tillegg har jeg hørt henne på plate med pianisten Alexander Hawkins, med den polske saksofonisten Angelica Nieschier, med trompeteren Dave Rempis og bassisten Joshua Abrams og en rekke andre. Og trommeslageren Chad Taylor har vært en av de mest brukte trommeslagerne innenfor den nye, amerikanske jazzen de senere årene.
Å høre Mazurek i denne settingen gir et litt nytt bilde på, først og fremst, de andre musikerne, men også på hva Mazurek er i stand til å lage. Spesielt synes jeg det er spennende å høre Sabchez i en såpass fri setting. Jeg er vant til å høre henne i litt andre, og «streitere» sammenhenger, men her viser hun med all tydelighet, at hun også fungerer fint i en slik friere sammenheng. I «Entrainment» får vi en litt melankolsk åpning, hvor alle fire musikerne får vist seg godt fram med Mazurek i førersetet, med fint spill over et «lekende» band som legger et solid grunnlag for hans improvisasjoner. Hans spill her, på piccolo trompet, er spennende, og med Reid i en slags bass-rolle og ytterst lydhørt tromme- og pianospill, blir dette en ytterst spennende åpning.
Andresporet, «Life force» er mer i det landskapet jeg kjenner fra Mazureks tidligere plater. Dette er relativt fri musikk, fremdeles med trompeten i front, men hvor det kollektive fungerer utmerket. Og slik fortsetter de med «Sound essens», «Human intuition», «Boundless», «Water music» og «Fluidity», før de avrunder med «Flow». Og hele vegen er dette ytterst interessant og fritt improvisert musikk som bygger rundt Mazureks trompeter. Musikken er hele vegen relativt fri, hvor vi legger godt merke til den fine kommunikasjonen mellom de fire musikerne. Og selv om Mazurek er den som leder kvartetten, leverer de andre musikerne kreative bidrag som gjør dette til en fin utgivelse.
Pianospillet til Sanchez er overbevisende, og ligger i landskapet til en rekke, amerikanske musikere som har Cecil Taylor som en slags ledestjerne. Har bare på hennes lyttende og utmerkede spill i femtesporet «Boundless». Reids cellospill tar rollen både som bassist og cellist, og kommer med fine innspill i låtene, og hennes solo i «Water music» er fremragende. Og Taylors trommespill er som skapt for denne sammensetningen, hvor han hele vegen pusher og sparker det hele framover på overbevisende måte.
Nå kan det hende at pressematerialet skryter på seg mer musikk enn det vi får på platen. For de reklamerer med åtte komosisjoner, mens min spiller stopper etter låt nummer seks. Så får vi håpe at det ikke er en feil på jitt eksemplar, men at de har tatt med to låter i presseskrivet, som de hadde en idé om å ha med, men som falt ut etter siste gjennomgang.
Uansett er dette er blitt en strålende utgivelse med gjennomgående, litt melankolsk improvisasjonsmusikk, fra fire utmerkede musikere som tydeligvis kjenner hverandres ideer ut og inn. Og med Mazureks trompetspill, som nesten kan sammenlignes med mye av det Lester Bowie gjorde utenfor Art Ensemble of Chicago, blir dette en svært spennende utgivelse og, kanskje, noe av det mest interessante jeg har hørt fra Mazurek på lang tid.
Jan Granlie
Rob Mazurek (trumpet, piccolo trumpet, bells, electronica), Angelica Sanchez (piano), Tomeka Reid (cello), Chad Taylor (drums)
