Den italienske bassisten Roberto Bonati er en viktig person i jazzlivet i den fine byen Parma, midt mellom Milano og Bologna. Her driver han undervisning, sin egen festival og han komponerer og spiller flittig rundt om i omegnen. Han er kanskje mest kjent for sine større «verk», og for et par år siden samarbeidet han med jazzutdanningen i Stavanger, og spilte inn den strålende platen «nor sea nor land nor salty waves» (PARMA FRONTIERE PF-CD003) med universietets egen Bjersted Jazz Ensemble. (Anmeldelse av den platen kan du lese HER).
For et par år siden var jeg på jazzfestival i Italia, og der fikk vi mulighet til å høre Bonati solo, i et lite lokale med fin akustikk. Og jeg tenkte etterpå at hvorfor gjør han bare ting for større ensembler? Han er jo en såpass dyktig bassist at han mer enn gjerne kan opptre solo mye oftere.
Og så kommer platen «vesper and silence», og vi får ønsket vårt oppfylt. En solokonsert kun for Bonati og hans bass, innspilt i Abbazia di Valserena i Parma den 20. juli 2017.
Vi får 12 musikalske strekk, som så vidt jeg kan huske fra den gangen jeg hørte han live, er temmelig likt det vi fikk gleden av å høre. Ikke fordi jeg kjenner igjen all musikken, men han gjør Edvard Griegs «Solveigs sang» som tredje siste låt, og den husker jeg i alle fall fra konserten, noen ting har en tendens til å feste seg i den lille hjernen til skribenten når man er «utaskjærs».
Det er ikke så mange å sammenligne med når det gjelder soloplater for bass. Men noen er det. Og det er lett å sette Bonati opp mot for eksempel Barre Philips, Ron Carter, David Friesen og en del andre når man skal stilplassere han innenfor jazzen. Men det blir elt feil. Bonati er en personlig bassist, som har mer enn den ene foten innenfor den klassiske musikken, og bruker den kunnskapen til å improvisere fram sine egne melodier. Og når han gjør «Solveigs sang», så gjør han det på en fin og personlig måte, hvor han spiller komposisjonen fra «Peer Gynt» med bue, og det er nydelig.
Hele veien gjennom er Bonatis plate blitt et personlig og vakkert fingeravtrykk fra en svært aktiv og engasjert musiker som favner nesten hele Posletta i sitt spill. Og at han har mye av det klassiske spillet inne, blant annet med utstrakt bruk av bue, gjør platen til en sann skatt i vrimmelen av nye jazzplater som kommer seilende fra fjern og nær.
Dette er musikk man skal sette seg ned med. Gjerne med et glass eller fem med en rød en fra Piemonte eller Toscana, for man skal nyte italiensk til den musikken Bonati fremfører, og den skal holde 13,5%, være rund og deilig, og inneholde mye deilig ettersmak. Akkurat som den musikken Bonati serverer publikum i Parma og oss lenger nord.
Jan Granlie
Roberto Bonati (b)
