Den italienske bassisten, komponisten, arrangøren, orkesterlederen og festivaldirektøren Roberto Bonati, fra Parma, har i lengre tid hatt et godt øye til jazzlivet i Stavanger på Sør-Vestlandet i Norge. Han har vært gjesteforeleser på universitetets jazzutdanning, og det har i flere år foregått en slags utveksling mellom jazzen i Parma og Stavanger. Saksofonisten Tor Ytredal har besøkt jazzutdanningen i Parma, og Bonati har vært i Stavanger. Og slike utvekslinger kan det bli god musikk ut av.
Det seneste eksemplet på det, er utgivelsen «nor sea nor land nor salty waves», hvor Bonati har tatt med seg åtte av sine komposisjoner til «oljebyen», og spilt dem inn sammen med Bjergsted Jazz Ensemble, et band som i utgangspunktet var et studentband, men som etter hvert har vokst seg til et frittstående stort band.
Bjergsted Jazz Ensemble er et band som nå kan regnes som et av Norges mest spennende store band. De fungerer ikke som et tradisjonelt storband, med bunkevis av Neil Hefti-arrangementer i kofferten, men et band som gjør spesielle prosjekter, og sammen med Kitchen Orchestra, er de med på å gjøre Stavanger til en original og spennende by, ikke bare for frittgående musikk for små ensembler (byen er jo hjemstedet til både Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love med flere), men også for større konstellasjoner.
På «nor sea nor land nor salty waves» åpner det med «Prophecy of the Völva», en åpning som starter langt der nede med Jørgen Mathisens fiolin (ikke saksofonisten i Krokofant, så vidt jeg vet), før det «tar av» med Mathias Aanundsen Hagens tenorsaksofonsolo og Øivind Frøberg Mathisens trompetsolo. Og hele ensemblet er inne. Bonatis komposisjon er et litt majestetisk stykke, som egentlig «tar av» under soloene til saksofonisten og trompeteren, før det hele roer seg ned.
Deretter kommer «Nor Sea, nor Land nor Salty Waves – part I», med Jon Anfinnsson Randas fine bassklarinett og Camilla Holes sopransaksofon i front. Men det er bare starten. Denne komposisjonen opplever jeg som veldig typisk Bonati, og veldig i samme landskap som hans eget store band i Parma. Musikken høres ut som den er relativt fri, men med unntak av soliene, tror jeg den er nøye skrevet ut for de enkelte instrumentene. Og ensemblespillet i det unge orkesteret fungerer svært bra. Her får vi også stifte bekjentskap med en av Norges tøffeste, kvinnelige jazzstemmer, innenfor den frittimproviserte delen av musikken, nemlig Signe Irene Stangborli Time, en stemme man vanligvis hører i bandet Significant Time (Vossa Jazz i april), men som også stikker seg fram i disse avanserte komposisjonene.
For det er avanserte saker Bonati har tatt med seg til bandet. I «Nor Sea, nor Land nor Salty Waves – part I» får hele gjengen kjørt seg kraftig i intrikate arrangementer, som virkelig krever sin mann eller kvinne. Her får vi også en frisk trombonesolo av Øyvind Brække, som vi vet er en racer på stoff som dette.
Og slik fortsetter det, med en rekke intrikate arrangementer over Roberto Bonatis ikke aller enkleste komposisjoner. Men Bjersted Jazz Ensemble gjennomfører nesten til punkt og prikke, som det så fint heter. Vi får fine og gjennomtenkte solier fra de fleste av musikerne, og skal man trekke fram noen, så velger jeg trompeteren Ndabuzekwayo Bombo og violinisten Nikolai Storevik i «Nor Sea, nor Land nor Salty Waves – part II», Jone Arnfinnsson Randas bassklarinettsolo i «Wolves Howlin and Swans’ Song», og vokalisten Signe Irene Stangborli Time i flere av komposisjonene. Men for at et ensemble som dette skal fungere, så er man avhengig av at alle deler passer sammen, noe det gjør til fulle på denne innspillingen. Hør for eksempel på spillet i «Wolf Age and Bloody End». Strålende!
Bjergsted Jazz Ensembles samarbeid med Roberto Bonati er en innertier av en plate, i likhet med Bjergsteds tidligere utgivelse med gitaristen Rolf Lislevand. Bandet har vokst seg større og større etter at jeg hørte dem første gang. Musikerne her blitt dyktigere, og når de fikser Roberto Bonatis intrikate og avanserte komposisjoner og arrangementer, så viser det at vi har med fagfolk å gjøre. Personlig synes jeg dette er den mest spennende utgivelsen jeg har hørt fra Bonati de senere årene.
Jan Granlie
Roberto Bonati (cond, comp), Signe Irene Stangborli Time (v), Jørgen Mathisen (vio), Nikolai Storevik (vio), Camilla Hole (ss), Arild Wold Hoem (as), Mathias Aanundsen Hagen (ts), Kristoffer Lippestad Dokka (ts), Jone Arnfinnsson Randa (bcl), Ndabuzekwayo Bombo (tp), Øyvind Frøberg Mathisen (tp), Christopher Baardseng (tp), Øyvind Brække (tb), Vegard Haugen (tb), Markus Larjomaa (tb), Martin Nodeland (g, elec), Herman Erik Arff Gulseth (p), Lasse Gjestrud (b), Marcus Hasli Johnsen (dr, perc), Jacob Ytredal (dr)
