Den italienske bassisten, komponisten, orkesterlederen og festivalsjefen Roberto Bonati holder til i Parma, Italia, og har satt spor etter seg i den italienske jazzen de senere årene. Han har også et nært forhold til jazzutdanningen i Stavanger, Norge, og har i flere perioder vært i denne byen for å instruere skolens studenter. Dette resulterte i platen «nor sea nor land nor salty waves» (PARMA FRONTIERE), en plate som fikk god omtale på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER).
Bonati har tydeligvis stor sans for å lage musikk for større ensembler, noe mange av hans tidligere plater er gode bevis på. Men han trives også i rollen som solobassist, noe som ble bevist på platen «vesper and silence» (PARMA FRONTIERE) som kom i fjor (vår anmeldelse kan leses HER).
På hans nye utgivelse «Whirling Leaves» møter vi ham sammen med hans Chironomic Orchestra, et stort orkester med tre vokalister, fioliner, trompeter, fløyter og saksofoner og ikke mindre enn fire basser. Selv nøyer han seg med å dirigere det store ensemblet som i alt består av 18 musikere.
Innspillingen er gjort under Parma Frontiere-festivalen i 2017, og er gjort live den 29. oktober i Abbazia di Valserena. Vi får to komposisjoner. Først den 55 minutter lange «Whirling Leaves», før de avrunder med «Too Sharp, Too Flat», noe som kanskje var et kort ekstranummer, og som varer i i underkant av fire minutter.
Når man hører på ensemblemusikken til Bonati, beveger man seg (denne gang) ett godt stykke inn i det samtidsmusikalske, som også er en «avdeling» Bonati mestrer. Og mens jeg hører på «hovedkomposisjonen» føler jeg nesten jeg sitter på en fortauskafé i en av sidegatene til hovedgaten i Parma, en varm hverdag med en god lunsj og noe godt i glasset, mens jeg lytter til stemmer og lyder fra lokalbefolkningen, som enten er ute i samme ærend som meg, eller haster forbi og kun tar en espresso på veien. Men innimellom skvetter man nesten av skarpe og sterke lyder, som enten kommer fra en utålmodig bilist som legger seg på hornet rett bak deg, eller en heftig ordveksling ved nabobordet, og man tenker – det italienske temperament.
Innimellom får vi også en slags jazzfølelse over det som fremføres, da saksofonene, fløytene og trompetene kommer inn, men det glir raskt over i det moderne og klassiske. Og vi får en altsaksofonsolo fra Manuel Caliumi som får oss til å sperre opp ørene. Og det er dette partiet som trekker dette «verket» mest mot jazzen. Men hele tiden er de andre musikerne «over ham», med heftige «kommentarer» og bidrag.
Så er vi i det stille hjørnet en stund. Bonati tar det hele ned, og vi kan merke at mørke skyer kommer over Po-sletta og nærmer seg byen. Den vanligvis så stille Parma-elven rører på seg, det kommer mer vann i strømmen, og vinden øker i styrke i trærne ved Palazzo della Pilotta og i den flotte parken på andre siden av elva. Men det blir med de truende skyene. Været roer seg igjen, og vi kan puste ut og helle opp et glass til på fortauskafeen.
Musikken flyter stille og fredelig videre. Det blir nesten helt stille blant musikerne, og vi venter egentlig bare på at tordenbrakene skal ramme oss.
De mørke skyene dukker opp igjen, i form av de fire bassene som rumler i front, og det ser ikke ut til at man helt kan stole på været her på Po-sletta mellom Milano og Bologna. Men italienerne prater og ler, og bilene tuter, slik det skal være i Italia. De tre vokalistene kommer inn for å berolige oss og spør om vi skal ha en espresso og is til dessert. Og vi slår selvfølgelig til. Til og med med en dobbel espresso! Og kanskje bestiller vi også en brun grappa? Og mens vi venter kommer fiolinene inn og gir oss musikk som passer perfekt for anledningen. Ikke smektende, som man kunne forvente på et slikt sted, men utfordrende og forførende, på sin helt egen måte.
Men de andre musikerne lar ikke fiolinene holde på for seg selv. De nærmest brøyter seg fram, og en av trompeterne tar førerrollen. Pratingen fortsetter, nå med bidrag fra de tre vokalistene, før alle oppdager at det trompeteren spiller faktisk er vakkert, og praten stilner, og vi hører kun bladene på trærne som visler i den avkjølende vinden sammen med de vakre trompet-tonene.
Bassene legger inn et rytmisk mønster som de andre henger seg på, hver på sin måte, og de enes etter hvert i en felles rytme eller vamp, før en av fiolinene viser hvordan lyden av rislende blader høres ut inne i hodet på komponist Bonati. Og det er tydeligvis lyder komponisten liker. Og vi med.
Mens musikken pågår, dukker plutselig bassisten Barry Guy opp i bakhodet, og den musikken han har skrevet for større orkester. Og dess mer jeg tenker på det, dess mer kan jeg høre slektskapet mellom de to bassistenes komponistvirke. For selv om Guy er engelskmann og Bonati italiensk, er det mye i måten de lager musikk på, for større ensembler, som ligner. Men sammenligner man, kan man kanskje oppdage at Bonati kommer fra et latinsk land med mer temperament enn det er hos en engelskmann. For det som spilles nå av fløytene, er nesten erketypisk italiensk. Og det er kreativt og fint. Utfordrende og litt fremmed for oss her på salt peanuts*.
Vi får en sekvens hvor regnskyllet når byen og gjør restaurantbordene våte. Kelnerne løper rundt med paraplyer og gjør hva de kan for å få opp parasollene raskt, slik at gjestene ikke skal bli våte, Og plutselig tenker vi på komponisten Philip Glass. Er det han vi skal ende opp med? Det er noe med rytmikken som minner om ham, og hvordan saksofonene kommer inn rytmisk.
Vi tenker på om vi skal betale og komme oss tilbake til hotellet for en «nedpåbikker», men blir sittende mens regnet fosser ned. Det regner aldri lenge i denne delen av verden, så vi får oss i stedet enda et glass grappa til den andre, doble espressoen, og plutselig er regnet vekk, og det kommer en overraskende ro over restauranten, gaten, byen og Po-sletta. Musikken som spilles er ettertenksom og vakker, med lange toner fra en av vokalistene over bassrytmer og resten av ensemblet. Og det er nesten skremmende vakkert.
Solen dukker fram igjen, varmen kommer krypende tilbake, og vi tenker at her kan vi egentlig bare bli sittende til musikken toner ut og applausen runger.
Så blir vi like godt sittende for å få med oss ekstranummeret, som er et stykke for alt- og tenorsaksofon, med støtte fra hele ensemblet som tar oss med inn i et mer jazzistisk hjørne enn hovedverket. Og med denne avslutningen kan vi henvende oss til kelneren og si på så godt italiensk vi er i stand til: Il conto, por favore! For deretter å gjøre opp den skremmende, lave regningen, og med et fornøyd smil om munnen, tusle gjennom de varme gatene tilbake til hotellet.
Og Roberto Bonati har virkelig tatt oss med på en spennende reise i byen sin. Og spesielt i disse korona-tider er det godt å kunne krype inn i musikken til steder man husker med stor glede, til stedet i Parma som serverte en utsøkt rødvin fra lillebror Oderro, sammen med spaghetti med sorte trøfler og så en kruttsterk espresso sammen med vår favoritt-grappa. Og hver gang jeg lengter til byen, vil jeg plukke fram denne platen, lukke øynene og minnes. Det er en av de tingene som gjør den musikken vi brenner for så deilig!
Jan Granlie
Roberto Bonati (cond), Diletta Longhi (v), Angela Malagisi (v), Isabella Navarria (v), Caterina Biagiarelli (fl), Tomas Marvasi (bcl), Gabriele Fava (ss), Manuel Caliumi (as), Claudie Morenghi (ts), Fabio Frambati (flh), Alberto Ferretti (tp), Antoni Ronchini (tp), Federica Catabia (vio), Sarah Valentina Pelosi (vio), Paolo Ricci (vio), Andrea Grossi (b), Giacomo Marzi (b), Mattia Gianni Dallospedale (b), Giancarlo Patris (b)
